Knesmertene kom bare snikende, men plutselig en dag var de blitt det overskyggende problemet i Einar Tørnquists liv. Etter å ha prøvd alt, var det én time med PRT som ble redningen.

Han klarer ikke helt å tidfeste når det startet. Smertene i kneet bare dukket opp litt vagt nå og da under en løpetur, mens han syklet, gikk på ski eller drev med annen trening. I begynnelsen gjorde de ikke så mye av seg, han enset dem knapt. Så ble de sterkere, kom oftere, og han visste aldri når eller hvorfor. Umulige å forutse – de kunne like gjerne hogge til idet han bøyde seg frem for å ta ut av oppvaskmaskinen, som når han løftet opp et av barna. Det føltes etter hvert klaustrofobisk.

– Høsten 2024 begynte smertene å spise seg inn i livet mitt. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne ut av hvorfor jeg fikk vondt. Jeg har ikke tall på alle spesialister jeg har oppsøkt. Ikke noe av hjelpen jeg fikk ga varig bedring. Problemet besto, og jeg ble stadig mer frustrert og fortvilet. På det verste kunne jeg bli liggende i sengen i timevis hver dag på grunn av smertene som satte en stopper for alt jeg ville foreta meg for å leve et meningsfylt liv, forteller Tørnquist.

Skamfullt. Han startet en detektivtilværelse. – Jeg skulle og måtte finne årsaken, og innså ikke at jeg havnet på et sted i livet der alt handlet om meg. Det verste med dette var å miste selvfølelsen helt overfor min rolle som familiemann – jeg ville være en ressurs for kona og de to barna på fire og sju, ikke en belastning. Det var skamfullt. Jeg ville fikse meg selv for å hjelpe andre, og ble en narsissist som stadig oppholdt andre med å snakke om smertene og hvordan jeg kunne bli kvitt dem. På smerteskalaen fra en til ti, lå jeg på en firer, men det var likevel nok til at hele min evne til å yte var ødelagt.

Etter ett år på denne måten, havnet han helt i kjelleren. – Jeg var blitt helt grå som person, i gråt og fortvilelse og oppgitthet. I oktober 2025 tok kona meg med til legen og sa at hun ikke kjente meg igjen – jeg var rett og slett blitt en veldig dårlig ektemann, far og person. Jeg ble tilbudt hastebehandling for depresjon ved DPS, og fikk time fjorten dager senere. Imens ville jeg bruke de to ukene på ting som var sunt for meg.

Helomvendingen. I løpet av disse to ukene skjedde det en total helomvending i livet til Tørnquist.

Han hadde hørt om PRT (Pain Reprocessing Therapy). Han hadde også sett VGs TV-serie «Harald og sytepavene», der Harald Eia viser hvordan folk med kroniske smerter kan reprogrammere hjernen, basert på ny hjerneforskning.

Som en del av prosjektet å gjøre oppbyggelige ting mens han ventet på behandling ved DPS, møtte han venner, blant dem Nils Brenna. Via Brenna fikk han vite at det fantes en privat tilbyder av PRT.

– Allerede idet jeg bestilte timen, kjente jeg at det begynte å virke. Jeg hadde fått en grunnleggende tro på metoden etter TV-serien med Eia, og var veldig positivt innstilt. Jeg fikk time nesten umiddelbart, en 75 minutters introtime der metoden ble forklart i detalj, og jeg fikk fortalt hele mitt symptombilde og min historie. Behandleren kunne fortelle at dette fremstod som nevroplastiske smerter, og målet var å bli helt smertefri veldig fort. Det var en enorm lettelse å høre ham si det. Hjemmeleksen var å lytte til en podkastserie kalt «Tell me about your pain», forteller Tørnquist.

Full innsats. Han lyttet til podkastserien igjen og igjen de neste to ukene, akkurat slik behandleren hadde bedt ham om. Han var veldig motivert, og brukte all ledig tid. Nå skulle han bade i informasjon om hvordan hjernen arbeider, hvordan den kan sende ut feil signaler og hva vi konkret kan gjøre for å stoppe feiltolkningene dens. I hver episode ble det oppgitt en teknikk man kunne øve på, og for Tørnquist, som er i den lille gruppen på rundt fire prosent med afantasi, en tilstand som innebærer en manglende eller sterkt redusert evne til å danne indre, visuelle bilder i hodet, måtte han ty til litt andre enn de vanlige PRT-metodene for å få effekt.

– Jeg utviklet en egen versjon der jeg snakket med smertene. Jeg kunne for eksempel si «er du der, nå» eller «kjære deg, nå ser jeg at du har flyttet deg» – fordi litt av poenget er å observere dem. Når de oppsto, og jeg fysisk hadde tegnet opp hvor de befant seg med en kulepenn på beinet, kunne jeg se at de flyttet seg mens jeg prøvde å observere dem. Et bevis i seg selv på at disse smertene ikke skyldtes noe fysiologisk. Det fungerte så bra!

I løpet av to uker begynte han å intensivere treningen, og den siste dagen før han skulle inn til ny time hos behandleren, bestemte han seg for å ta en liten løpetur. Han løp og løp, kjente ingen smerter, løp mye lengre enn planlagt, til slutt var det blitt en hel mil.

– Det var helt fantastisk! Da jeg kom inn til terapeuten var jeg der i bare femten minutter. Jeg hadde hatt det samme fremskrittet som han hadde planlagt vi skulle gjennom på åtte behandlingstimer, forteller Tørnquist. – Jeg var blitt smertefri!