Skip to main content Scroll Top

– Det er fint å kunne møte kunsten i hverdagen og ikke bare i et galleri. Kysthospitalet har vært en viktig del av rehabiliteringen min, og derfor betyr det ekstra mye å stille ut akkurat her, forteller Linda Sofie Hærnes. Med seg på åpningsdagen av utstillingen hadde hun samboer Stefan Davis. (Foto: Sykehuset i Vestfold)


Da Linda var gravid med sitt andre barn, ble hun smittet av Covid-19. Til slutt var hun så syk at barnet ble forløst med keisersnitt. 11 dager  senere våknet hun av koma. Men verden var ikke den samme som før. Hun hadde fått hjerneslag.

Takker rehabiliteringsmiljøet gjennom kunsten

Gjennom kunsten har Linda Sofie Hærnes bearbeidet erfaringene fra koma, hjerneslag og afasi. Nå fyller hun veggene på Kysthospitalet med 18 verk som forteller om kaos, mestring og håp, på stedet som ble en viktig del av hennes egen rehabilitering.

Publisert 3. september 2026 | Tekst: Christine Kristoffersen

Det ble en sterk opplevelse for Linda Sofie Hærnes da hun åpnet sin nye utstilling på Kysthospitalet i Stavern. Sykehuset har spilt en viktig rolle i rehabiliteringen etter at hun ble rammet av hjerneslag vinteren 2022.

– Jeg ville gi noe tilbake til Kysthospitalet siden jeg opplevde at jeg fikk så mye derfra. Jeg møtte kjempeflinke behandlere, fagfolk, andre pasienter og pårørende. Det betydde veldig mye for meg, sier hun.

Utstillingen hennes består av 18 verk, fra serien Når språket brytes – Vigeland i fragmenter. Bildene utforsker hvordan verden kan oppleves når språket ikke lenger fungerer slik det gjorde før.

(Foto: Sykehuset i Vestfold)

Kaoset i komaen

Noen av motivene bygger på inntrykk og opplevelser fra tiden Linda lå i koma etter å ha født sitt andre barn.

Ekko 1 viser en kvinne med et barn på armen i en gate hvor alt er fordreid. Det handler om hvordan jeg så verden i koma. Alt var oppløst, uten struktur og fullt av kaos, forteller hun.

Den første tiden etter hjerneslaget var utfordrende.

– Det var veldig vanskelig å snakke. Jeg klarte bare ett eller to ord om gangen.

Etter hvert kom språket gradvis tilbake, men rehabiliteringen tok tid.

– Det begynte å løsne i løpet av det første året. Men det har tatt to til tre år å komme dit jeg er i dag. Og språket er fortsatt krevende. Jeg bruker mye energi på det hver eneste dag.

Selv om framgangen har vært stor, merker hun fortsatt konsekvensene av skaden.

– Når jeg tenker, føles språket ganske normalt. Men når jeg skal forklare noe eller snakke med andre, kjenner jeg at jeg ikke er som før.

Linda lever også med hemiparese, det vil si en redusert følelse i den ene siden av kroppen.

– Det var veldig fint å komme tilbake til Kysthospitalet. Mange kom, og jeg hadde mange gode samtaler. Det betydde mye å få fortelle om arbeidene og om prosessen bak dem, forteller Linda. (Foto: Sykehuset i Vestfold)

Viktige erfaringer fra rehabiliteringen

Oppholdet ved Kysthospitalet ga henne ikke bare fysisk rehabilitering, men også nye perspektiver.

– Der skjønte jeg at jeg måtte gi hjernen mer tid og ha mer tålmodighet med meg selv. Jeg lærte at rehabilitering er noe som krever tid, og at det er greit.

Hun trekker også fram de mange rådene hun fikk om pauser, energibruk og mestring i hverdagen. En opplevelse husker hun spesielt godt.

– Jeg hadde ikke vært ute i kano før. Så spurte fysioterapeuten om jeg ville være med. Jeg var litt usikker, men hun sa: «Hvis du faller uti, hjelper vi deg opp igjen.» Det gikk kjempebra, og jeg fikk en stor mestringsfølelse.

Opplevelsen lærte henne noe viktig.

– Man må tørre å pushe seg selv litt, selv om ting er vanskeligere enn før. Det er kanskje det viktigste jeg tar med meg fra Kysthospitalet: tålmodighet og mestring, og det å ikke være så redd for å prøve.

Kunsten som hjernetrening

For Linda har kunsten vært mer enn en måte å uttrykke seg på. Den har også vært en del av rehabiliteringen.

– Det å gjøre den samme prosessen igjen og igjen i grafikken minner litt om språktreningen. Det er en arbeidsform som er veldig bra for hjernen.

Erfaringene har gitt henne en ny idé. Nå arbeider hun med planer om å etablere et grafikkverksted for mennesker som har fått hjerneskade eller afasi.

– Å jobbe med grafikk har hjulpet meg så mye at jeg begynte å tenke på om det kunne hjelpe andre også.

Hun ser for seg et sted hvor deltakerne kan møtes, skape og trene hjernen gjennom det kunstneriske arbeidet.

– Den repetisjonen og hjernetreningen som grafikk gir, kan være veldig verdifull. Man trenger heller ikke mye språk for å kunne være med. Det kan være et sted å dra til og gjøre noe som er bra for hjernen.

Foreløpig er prosjektet på idéstadiet, men hun er allerede i dialog med LHL.

– Det er i hvert fall en drøm jeg håper å få til!


– I dette bildet begynner noen figurer å bli gjenkjennelige, men verden er fortsatt vridd og uvirkelig. Bildet er inspirert av perioden jeg lå i koma, men her er det litt mer gjenkjennelige former. Det viser kanskje hvordan ting gradvis begynte å samle seg igjen, forklarer Linda Sofie Hærnes til seksjonsleder Inge Ringheim når hun viser ham rundt på utstillingen. (Foto: Sykehuset i Vestfold)

Inviterer til ettertanke

– Kysthospitalet ønsker å være mer enn et sted for behandling og rehabilitering. Kunst og kultur kan bidra til gode opplevelser, refleksjon og et mer inspirerende miljø for pasienter, pårørende og ansatte. Utstillingen til Linda Sofie Hærnes berører temaer som mange kan kjenne seg igjen i, og vi mener den kan være et verdifullt bidrag til et rehabiliteringsmiljø der hele mennesket står i sentrum, sier Inge Ringheim, seksjonsleder, Nevrologi-, barn- og rehabiliteringsklinikk – FoU, Sykehuset i Vestfold.

Han opplever Linda Sofies bilder som både sterke og uttrykksfulle.

– De formidler følelser, erfaringer og historier på en måte som inviterer til ettertanke. Bildene har et personlig preg som gjør dem engasjerende og relevante for mange som besøker Kysthospitalet, sier Ringheim.

– Hva tror du utstillingen vil bety for pasienter og pårørende på Kysthospitalet?

– Vi håper utstillingen kan bidra til gode opplevelser i en hverdag som for mange er preget av sykdom, rehabilitering og usikkerhet. Kunst kan skape rom for refleksjon, samtaler og gjenkjennelse, og for noen kan den gi trøst, håp eller inspirasjon. Utstillingen kan dermed være et positivt innslag for både pasienter, pårørende og ansatte, sier Ringheim til Min hjernehelse.

Skal du besøke Kysthospitalet, så finner du utstillingen plassert i venteområdet for poliklinikken, hvor både pasienter, pårørende og ansatte ferdes daglig. Utstillingen vil være tilgjengelig for publikum ut året.

© 2023 Min hjernehelse – ISSN 2704-0577