Omprogrammering av hjernen er et annet ord for læring, forteller Marte Roa Syvertsen. Den glødende engasjerte hjerneforskeren får det hele til å høres enkelt ut. Hun sier at forskerne nå vet ganske presist hva som skjer i hjernen når vi lærer – og hva som gjør at endring faktisk virker.

Strukturendring. Når vi lærer, altså når vi omprogrammerer hjernen, foregår det en strukturendring. Vi har milliarder av hjerneceller, og alle disse kommuniserer med hverandre i nettverk via nerver som er koblet sammen.

– I hjernen er det en skikkelig stor spaghettigjeng av nevroner, som hjernens nerveceller kalles. De er spesialiserte celler som sender elektriske signaler. Hjernen er alltid i forandring og har en formidabel aktivitet, forklarer Syvertsen.

– Vi endrer forbindelser i dette kolossale virvaret av nettverk når vi omprogrammerer eller lærer. Det ser ut som om spaghetti-trådene strekker seg mot hverandre for å oppnå forbindelse, slik at elektriske impulser kan passere gjennom dem. Jo oftere den nye forbindelsen blir brukt, jo sterkere blir den, og jo raskere kan elektrisiteten passere.

Syvertsen lager ofte bilder på dette når hun underviser og kaller de nye forbindelsene små stier som kan bli til brede motorveier ved hyppig bruk.

– I realiteten er det ikke slik at de blir bredere. Det blir bare lettere for strømmen å passere jo oftere de blir brukt, forteller hun.

Ufattelig mange. Syvertsen sier at det er drøssevis av kontaktpunkter som er i sving hele tiden. Det er så vanvittig mange milliarder hjerneceller at det ikke er mulig for oss å fatte. Det er som et intrikat kart med stier og veier der det lyser og blinker overalt hele tiden. Alt som skjer med oss speiles inne i disse stiene og banene av nettverk – enten vi spiller fotball, tuba, pugger kongerekka eller funderer på et problem. Hvilke områder som lyser opp og er aktive, vil være ulike ut fra hva vi holder på med, mens områdene i hjernen som er aktive, basert på hvilken aktivitet vi er i sving med, er ganske like fra person til person. For eksempel det at senteret for syn ligger i bakhodet, mens lydsignaler fanges opp ved tinningene.

– Disse nettverkene har vi begynt å bygge allerede før fødselen. Selv om vi har genene med oss, som innebærer en litt ulik oppskriftsbok for oss alle, så er det noe som er likt allerede fra fosterstadiet. For eksempel kan et nyfødt barn gjenkjenne morens stemme, fordi et nettverk for dette er dannet i hjernen før fødselen.

De første tre leveårene bygges det enormt mange nettverk, blant annet basert på alle ferdighetene vi lærer oss da.

Hjernen er formbar. Vi spør om hun kan forklare hvorfor det sies at hjernen er plastisk.

– Plastisitet betyr bare at hjernen er formbar. Det er en forutsetning for at vi skal kunne huske og lære ting. Jo mer strøm vi sender på én forbindelse, jo mer effektiv blir den. Vi oppretter nye forbindelser og forkaster dem vi ikke bruker. Disse strukturendringene er hva vi kaller plastisitet. Uten plastisitet i hjernen hadde hverken vi mennesker eller noen andre arter i dyreriket vært her.

– Dette med læring har vi visst lenge. Det nye er at vi forstår hvordan det foregår. Nå har vi hentet det inn i vitenskapen, og det har for eksempel endret feltet for hvilken behandling vi gir etter hjerneslag. Før mente man at hvile var det beste for pasienten etter et slag. Men tidlig på 2000-tallet endret det seg. Da begynte man å få pasienten i gang med trening så fort som mulig etter slaget, og det viste gode resultater. Ved å sørge for at strømmen mellom cellene sendes når vi er i aktivitet, gjør vi dem mer effektive, forklarer hun.

Verdt å merke seg: Når læring foregår sammen med andre, blir resultatene best.

– Det er fordi samhandling med andre har vært nødvendig for overlevelse siden steinalderen. Vår atferd og våre valg kan påvirkes av andre – vi er innstilt på å ikke skille oss for mye ut. Dermed er resultatet gjerne best i slike sammenhenger, for eksempel når man vil ut av destruktive mønstre, som avhengighet, forklarer Syvertsen.

– Når mennesker får til en positiv endring – en slags omprogrammering av hjernen – forteller de ofte at det var menneskene de møtte, eller behandleren de fikk, som gjorde utslaget.

Marte Roa Syvertsen Studerte medisin ved NTNU i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet. Hun fikk særlig interesse for epilepsi og nevrologi, og gjorde hovedoppgaven på epilepsi. Hun fortsatte å jobbe med forskning etter turnus, først på SSE (Spesialsykehuset for epilepsi, Sandvika) og deretter på Drammen Sykehus. Frem til 2023 arbeidet hun med forskning og pasientarbeid, deretter ble hun forskningssjef ved sykehuset, hvor halve tiden går med til administrativt arbeid, og resten til egen forskning på nevrologi.

Doktorgraden hennes omhandlet epilepsi og ungdomsepilepsi, og den andre av de tre populærvitenskapelige bøkene hennes er i stor grad tuftet på doktorgradsarbeidet hennes.