Professor Marte Sørebø Gulliksen sto i stua og skulle vanne plantene sine, slik hun gjør hver lørdag. Mens hun vannet planten i vinduskarmen så hun plutselig at vannet rant utover karmen og ned i sofaen i stedet.

– For meg så det ut som om jeg holdt blomsterkanna rett ved planten slik jeg pleier. Men vannet som rant nedover sofaen sa noe annet. Forvirret og svimmel satte jeg meg ned. Da så jeg mørke striper rulle nedover det høyre øyet mitt, som bildene på en gammel tv-skjerm. Jeg forsøkte å sende en sms, men hadde problemer med å finne bokstavene på telefonen, forteller Marte.

I stedet for å bli redd, ble hun fascinert og gjorde flere forsøk. Hun fant ut at høyrehånden stadig bommet med cirka 15 centimeter når hun ville utføre en handling.

I ukene før hadde hun opplevd noen tilfeller av svimmelhet og ubalanse. Hun trodde kanskje det var på grunn av alt stresset på slutten av semesteret. Det var jo snart jul. Men det var på verkstedet hun skjønte at noe var alvorlig galt. Vinteren 2017-2018 hadde hun planlagt å studere sin egen utskjæringsprosess mens hun laget skulpturelle skrin og skåler i ospetre.

– Da jeg forsøkte å skjære ut en skål i tre, så klarte jeg ikke å forestille meg hvordan baksiden på skåla skulle se ut, forteller Marte. Og det var underlig, hun som i tre tiår hadde jobbet med håndverk.

Marte hadde alltid vært god på å se for seg i tankene hvordan ting som hun laget skulle bli når de var ferdige. Men nå klarte hun ikke å se det. Det gjorde treskjæringen vanskelig. For hvordan kan man lage noe man ikke kan tenke? Marte ringte legen og ba om en time.

Kreften gjemmer seg

MR-bilder viste at hun hadde en svulst i hjernen på størrelse med en golfball. Operasjonsdato ble satt til to uker senere. Prøver viste at svulsten hadde grad fire, den høyeste graden.

– Det fins ingen behandling som kan kurere svulsten. Man kan operere, man kan stråle, man kan få cellegift… Men selv om man får alt dette vil kreftens stamceller gjemme seg og siden komme tilbake.

Gjennomsnittlig levetid for mennesker med en slik svulst i hjernen er 15-18 måneder. Fem år etter diagnosen lever færre enn fem prosent av pasientene. Lengste levetiden jeg har hørt om for denne diagnosen er 10-15 år, forteller Marte.

Sønnene hennes var 9 og 11 år da hun fikk diagnosen. Legene sa at Marte kunne dø i løpet av noen måneder.

– Det var veldig tøft. Det var kanskje derfor jeg kontaktet nevrobiolog Peggy Mason i USA og spurte om hun kunne hjelpe meg å bruke dette til noe. Vi hadde møtt hverandre i Chicago tre år før og snakket om forskningen min. «Ja, sett i gang med forskningsprosjektet ditt slik du hadde tenkt. Sett opp et videokamera og film deg selv når du spikker. Dette vil gi deg en unik mulighet til å forske på din egen hjerne,» sa hun. Peggy ba meg fortelle høyt til kameraet hva jeg gjorde med kniven og trestykket når jeg jobbet, forteller Marte.

Hun fikk lov til å sette opp treskjærer- utstyret sitt på Radiumhospitalet de seks ukene hun var der og fikk stråling og cellegift. I helgene jobbet hun i verkstedet på universitetet. Så ofte hun orket satte hun seg til å skjære. Forskningsprosjektet hennes ble en fortellende undersøkelse av Martes erfaring med trebearbeiding før, under og etter kirurgisk fjerning av en hjernesvulst, sammen med hennes refleksjoner rundt det å leve med terminal kreft.

Fokuset var på problemene med romfølelsen og det at hun ikke lenger kunne gjøre mental rotasjon – det vil si å forestille seg hvordan det hun gjør på forsiden av trestykket skal se ut på baksiden. Svulsten hennes lå i bakre enden av venstre isselapp, mellom synsområdet og sansemotorikk-området. Denne delen av hjernen har forskning beskrevet at er viktig for mental rotasjon.

Filmet seg selv i verkstedet

Marte skriver i sin vitenskapelige publikasjon: «– Jeg skar i treet som jeg alltid hadde gjort. Likevel – jeg skar som jeg aldri har gjort. Jeg var til stede, samtidig var jeg ikke der. Jeg brukte ikke øynene til å se, jeg så med huden på fingertuppene. Jeg så med den skarpe enden av huljernet. Flisene stakk forsiktig i huden min. Jeg luktet, berørte, så og utførte, men bevisstheten min var tåkete. Jeg følte meg fjern fra hendene mine, fra det jeg gjorde. Jeg var mindre til stede. Var jeg her og skar, eller var jeg et annet sted? Var det meg som skar i treet? Eller så jeg en annen person skjære?»

– Da jeg studerte min egen hjerne med min egen hjerne, var det avgjørende å finne måter å inkludere et perspektiv utenfra. Derfor filmet jeg mine egne håndverksøkter før og etter operasjonen for å kunne dokumentere det som skjedde. I opptakene kan et trent øye identifisere nøling, feil og andre indiksjoner på manglende romfølelse i utførelsen av håndverket, forteller Marte.

Hun opplevde at forskningen ga henne noe viktig den perioden hun var syk.

– I stedet for å tenke: «Å jøye meg, nå dør jeg,» så kunne jeg i stedet tenke «Å jøye meg, dette var spennende.»

Før operasjonen dokumenterte jeg fire utskjæringsøkter. Av de fire måtte jeg avslutte to av dem på grunn av for mange symptomer. Om alle symptomene kom fra svulsten, vet jeg fortsatt ikke, forteller Marte.

Cellegiften, operasjonen og strålingen hadde god effekt. Etter operasjonen begynte hun å kunne navigere bedre. Plutselig kunne hun gjøre en mental rotasjon igjen.

Identitet som forsker og treskjærer

Marte tviholdt på arbeidet gjennom alt som skjedde henne. Selv om det var vanskelig.

– Forskningen og treskjæringen var et fysisk anker å holde fast i da verden bare falt sammen. Jeg brukte ikke håndverket som en trøst – det var mer som en normalitet. Min identitet er knyttet til å være forsker og å skjære i tre, og da skulle jeg i hvert fall fortsette med det. Heldigvis var arbeidsgiveren min med på dette, forklarer Marte.

Favoritt-treet hennes er osp. Det har et fantastisk perlemorskinn når det er ferdig. – Men det er samtidig irriterende, siden treet trekker med seg sand fra røttene og helt opp i grenene. Sanden sløver jernet, men snu og vend litt på skulpturene, så ser du at de skimrer. Det er ikke poleringen, men treverket, forteller Marte.

De aller fleste som får en hjernesvulst som Martes blir uføretrygdet. Men ikke Marte. Hun kom raskt tilbake i 100 prosent stilling.

– Jeg har gjort alt jeg kan for å fortsette arbeidet mitt. Jeg tror det ville vært verre for meg å sitte hjemme og bare kjenne etter hvordan jeg har det. Det er noe med den identiteten. Jeg er professor. Når jeg skriver og trekker inn ulike typer teorier, så tror jeg det er viktig kunnskap. Hvis jeg klarer å formidle og dokumentere, så kan andre siden jobbe videre med mine funn, sier Marte.

Men hun jobber ikke for enhver pris.

– På fritiden trener jeg og forsøker å gjøre kroppen så sterk som mulig. Målet mitt med treningen er at jeg skal kunne tåle en ny behandling hvis det blir behov for det. Men jeg merker at hvis jeg blir for sliten, så blir jeg sur om kvelden. Det går ikke. Så hvis jeg en dag må velge mellom jobben og familien, da er valget enkelt. Da velger jeg guttene mine.