Ingen som ser Åshild Mari Kjosvatn (31) for første gang kan klare å gjette hva hun har gjennomgått. I 2017 var hun innblandet i en alvorlig trafikkulykke og ble sterkt skadet. Nakken brakk, ryggen brakk og hun fikk flere hjerneblødninger. I en måned lå hun i koma, og da hun våknet var hun lam. Etter hvert fikk hun førligheten tilbake i kroppen, men skadene i hodet, nakken og ryggen har endret livet hennes for alltid.

– Usynlige skader påvirker livet i stor grad. Det er et viktig tema. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde mer synlige skader på kroppen. Noe som kunne forklare at jeg sliter med noe, sier Åshild Mari ærlig.

Hun har nettopp kjøpt hus i Ski kommune sammen med mannen sin, Martin Ødegaard Kjosvatn. I eneboligen er det deilig stille og godt med plass for ekteparet og servicehunden Lupi.

– Martin syns at jeg er heldig som kan skjule skadene mine. Når jeg møter nye mennesker kan jeg fremstå som helt frisk. Skadene mine synes ikke utenpå. Kanskje er det fint, man ønsker jo ikke å se syk ut, sier Åshild Mari.

Husker ingenting fra ulykken

 Åshild Mari er egentlig fra Balsfjord, mens Martin er oppvokst i Ski. For seks år siden hadde de nettopp pusset opp en leilighet i Oslo. En vinterdag i februar skulle de til Røros på et arrangement. Det var glatte veier. En trailer kom over i motsatt kjørebane, fikk sleng på tilhengeren, og bakparten traff parets bil rett i fronten.

Martin ble like sterkt skadet som Åshild Mari og lå også en måned i koma. Han brakk nakken, ble delvis lam i halve kroppen og har fått epilepsi og migrene.

Først tre måneder etter ulykken fikk de se hverandre. Den gangen håpet de at livet skulle bli som før. Men det blir det aldri.

– Jeg husker ingenting fra det første året etter ulykken. Moren min skrev dagbok fra tiden på sykehuset. Den har jeg fått. Foreldrene mine flyttet nesten fra Nord-Norge til Oslo da dette skjedde, for å være der for meg. Det har nok vært helt avgjørende for at det er gått så bra med meg. Å ha familien sin på sykehuset når man våkner opp… gleden ved å se dem… det hjalp utrolig mye, forteller Åshild Mari.

Blir fort utmattet

Før intervjuet har hun hvilt mye. Og når intervjuet er over, må hun også hvile.

– Jeg har ikke noe annet på programmet i dag, for å si det sånn. Martin kan få energi av å være sosial, men jeg blir helt utmattet.

Den første tiden etter ulykken håpet Åshild Mari å få tilbake det gamle livet sitt. I 2017 var hun student og nesten ferdig utdannet ingeniør. I bunnen hadde hun fagbrev som elektriker.

– Jeg har alltid jobbet og vært glad i å jobbe. Derfor har jeg gjort flere ærlige forsøk på å fullføre studiene. Jeg begynte på høgskolen igjen, og prøvde å være student. Men det gikk ikke. Hukommelsen min – det er så mye som er borte, forteller hun.

Noe annet som var vanskelig var den sosiale biten. Åshild Mari har alltid vært en skolenerd. Plutselig var hun den personen i gruppa som alle måtte hjelpe, som ikke forsto.

– Det var vanskelig for meg psykisk, at jeg var blitt en annen person enn det jeg hadde pleid å være. Det taklet jeg ikke så bra, sier Åshild Mari ærlig.

Av alle skadene hun har fått er hjerneskaden det største problemet. Ulykken førte til blødninger i hjernen, både i frontallappen, hjernestammen og lillehjernen.

– En av grunnene til at jeg blir så fort sliten, er at jeg bruker lengre tid på å oppfatte ting. Informasjonen må på en måte gå omveier i hjernen min for å komme frem. Da jeg lå i koma ble familien min advart om at jeg kanskje ikke var meg selv da jeg våknet igjen. Men det er jeg jo heldigvis. Nesten, da, sier Åshild Mari

Hjerneskaden har gitt henne fatigue og problemer med å regulere kroppstemperaturen. Hun er kald når hun er varm, og varm når hun er kald. Åshild Mari har fått dobbeltsyn og sliter med dybdesyn. Og så er hun blitt lyssky. – Både lys og lyd kan resultere i migrene. Og jeg er blitt vár på alle typer inntrykk, forteller Åshild Mari.

– Jeg må ta en del smertestillende fordi jeg har vondt i hodet, øynene, nakken og ryggen. Pluss migrenemedisin. Jeg prøver å holde det på et minimum fordi tablettene har bivirkninger. Men må man så må man, sukker Åshild Mari.

Pinlig stillhet

Det lange håret skjuler arrene etter operasjonen i hjernen. Det eneste som er synlig er den runde røde flekken i halsgropa, arret etter luftslangen som var koblet til halsen da hun lå i respirator. Så ingen kan gjette hva hun har vært gjennom.

Når hun skal hilse på nye mennesker syns hun av og til at det kan føles litt ugreit.

– Det første spørsmålet jeg får er som regel; «Hva driver du med?». Jeg svarer som sant er at jeg er ufør. Da blir det en sånn stillhet. Og så får jeg følelsen av at jeg ikke er så interessant lenger. Folk blir usikre på hva de skal si. Det føles ukomfortabelt.

Det er det jeg mener med at det sikkert hadde vært enklere om jeg satt i rullestol. Da hadde folk sett hvor skadet jeg var med en gang, og så hadde jeg sluppet å forklare meg hver gang jeg møter nye mennesker.