– Klinikken har ergoterapeuter, fysioterapeuter, helsefagarbeidere, idrettspedagoger og sykepleiere. I tillegg jobber leger, sosionom, logoped, klinisk ernæringsfysiolog og nevropsykologer på klinikken. Vi har også samarbeid med ortopediingeniører dersom det er behov for dette, forteller spesialergoterapeut Vigdis Espolin Rosenberg.

Hun har jobbet på Kysthospitalet siden 1998.

– Pasienter som henvises til klinikken har behov for spesialisert og/eller tverrfaglig rehabilitering. På nevrologisk rehabiligeringsseksjon, som jeg jobber på, kommer pasienter med behov for rehabilitering rettet mot nevrologiske problemstillinger. I hovedsak grunnet hjerneslag eller MS. I tillegg har vi pasienter med ervervede hodeskader, hjernesvulst, Guillain Barrè, nevropatier, encefalitt, nevroborreliose og ALS blant annet. Seksjonen har også tilbud om tre dagers rehabilitering med fokus på mobilitet, inkludert vurdering av oppfyllelse av helsekravene til førerkort.

– Det jeg liker best med jobben min, er det viktigste verktøyet vi har i arbeidet med rehabilitering, nemlig tverrfaglighet. Vi er mange ulike yrkesgrupper som ser med «sine briller på». Sammen jobber vi for at pasienten får de beste forutsetninger for selvstendighet i hverdagen.

Pasientenes mål er i de fleste tilfeller å kunne leve et liv så nært opp til det de er vant til før skaden eller sykdommen inntraff. Vi jobber sammen med pasienten for å nå disse målene, men rehabilitering kan også innebære en prosess med å finne fram til sitt «nye jeg» med de funksjonsnedsettelser de måtte ha, forteller Rosenberg.

Livskvalitet trenger ikke være avhengig av hvilken funksjon man har, men det er ikke alltid så lett å se i en tidlig fase etter for eksempel hjerneslag.

– I klinikken brukes blant annet ACT (acceptence and commitment therapy – en kognitiv atferdsterapi) og ser at det er et godt tilskudd til kompetansen vi har i møte med pasienter som opplever vansker i livet sitt.

– Den viktigste egentrening pasienter bør gjøre når de kommer hjem, er å prøve seg i sine kjente daglige aktiviteter og trene på disse. Noen ganger kan det bety at noe må tilrettelegges fysisk, at man må lære seg kompenserende teknikker eller at man må fortsette å trene på spesifikke ting. Kognitive endringer kan også gjøre hverdagen annerledes og graden av hjelpebehov må tilpasses. Å lære seg å se muligheter er nyttig å øve seg på, og noe vi kan starte på allerede tidlig i pasientforløpet, forteller Rosenberg.