PUBLISERT: 22. JANUAR 2026

Usynlige utfordringer krever mer kunnskap i kommunene

Hvordan vurderes behovene til mennesker med hjernesykdom i kommunene – når mange av utfordringene er usynlige og vanskelige å beskrive? Det var hovedtema da Hjernerådet inviterte til frokostmøte.

Når mennesker med hjernesykdom trenger hjelp i hverdagen, er kommunene sentrale i vurdering av behov og tildeling av tjenester. Dette skjer gjennom kommunale tildelingskontor, der det tas beslutninger som får stor betydning for hvordan livet faktisk kan leves: hvilken hjelp man får, hvor mye støtte man mottar – og om man i det hele tatt blir forstått.

Nettopp disse vurderingene sto i sentrum da Hjernerådet inviterte til frokostmøte. Bakgrunnen var en nylig publisert rapport fra Menon Economics, utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet. Rapporten tar for seg hvordan kommunene vurderer helseutfordringer knyttet til hjernesykdom – særlig når symptomene er lite synlige og vanskelige å beskrive.

– Rapporten viser at de kommunale vurderingene i stor grad bygger på erfaring og skjønn. Seks av ti ansatte har ikke fått formell opplæring i vurdering av helseutfordringer ved hjernesykdom. Samtidig peker kommunene selv på at usynlige symptomer er blant det mest krevende å fange opp i praksis, sier Henrik Peersen, generalsekretær i Hjernerådet.

Han mener funnene gir grunn til bekymring.

– Når opplæring er tilfeldig, og kompetansen i stor grad må bygges gjennom egen erfaring, blir kvaliteten på tjenestene sårbar. Da kan to mennesker med like behov få svært ulik hjelp – avhengig av hvilken kommune de bor i, og hvem som foretar vurderingen, sier Peersen.

Han understreker at dette ikke handler om kritikk av enkeltansatte. Tvert imot beskriver Menon-rapporten engasjerte og dedikerte fagfolk som ønsker å gjøre en god jobb.

– Problemet er strukturelt. Hvis vi ikke forstår brukerens behov, vil vi heller ikke klare å møte dem. Da trengs det endringer. Grunnleggende kompetanse om hjernesykdom må bli en del av fundamentet i helse- og omsorgstjenestene, sier Peersen.

Funnene i rapporten handler ikke bare om systemer og organisering. De får også konkrete konsekvenser i møte med mennesker som lever med hjernesykdom – i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og i hverdagen.

Seniorrådgiver Silja Nicoline Angellsen pekte på behovet for mer kunnskap i tjenestene: – Skal vi gi gode tjenester, trenger vi bedre forståelse for helseutfordringene ved hjernesykdom.

Fra kommunesektoren delte kommunalsjef Thomas Rannstad Haugen erfaringer mange kjente seg igjen i: – Jeg er usikker på om vi i dag er godt nok rigget for å gi like tjenester til personer med hjernesykdom, særlig når utfordringene er sammensatte og lite synlige.

Også klinisk praksis ble trukket frem. Overlege Anette Storstein ved Haukeland universitetssjukehus beskrev hvor krevende det kan være å formidle sammensatte behov videre til kommunene: – Vi forsøker ofte å komprimere flere døgns observasjon av en pasient til kort informasjon som skal danne grunnlag for videre oppfølging. Det er mer krevende enn det høres ut.

Brukerperspektivet ble løftet av Anne-Mette Øvrum, generalsekretær i MS-forbundet, som understreket betydningen av at erfaringene nå dokumenteres:
– Dette kjenner vi veldig godt igjen fra brukerne våre rundt om i landet.

Gjennom de ulike perspektivene som ble delt i møtet, fremkom et tydelig budskap: Skal mennesker med hjernesykdom få riktige og likeverdige tjenester, må kunnskapen om hjernesykdom styrkes i kommunene.