Dette er det jeg pleier å kalle «the billion dollar question». Hadde vi hatt svar på disse punktene tidligere, ville feltet sett helt annerledes ut i dag, sier Tzoulis.

Den første flaskehalsen handler om det mest grunnleggende: Vi vet fortsatt for lite om hva som faktisk driver Parkinsons sykdom.

– Vi kjenner ikke de underliggende mekanismene godt nok. Hva er det som starter sykdommen, og hva er det som får den til å utvikle seg? Når vi ikke vet det, er det også svært vanskelig å finne en kur. Derfor trenger vi mer basalforskning – forskning som ikke nødvendigvis gir raske resultater, men som bygger forståelse over tid.

Den andre flaskehalsen oppstår når nye behandlinger testes. Ofte velger man en biologisk prosess man ønsker å påvirke, for eksempel energiproduksjon i nervecellene. Problemet er at forskerne lenge har manglet gode verktøy for å avgjøre om behandlingen faktisk treffer målet.

– Hvis jeg som klinisk forsker velger et mål, må jeg også kunne måle om jeg har truffet. Det har vi ikke vært gode nok til. Vi trenger bedre metoder for å måle om en behandling gjør det den er ment å gjøre, sier han til Min hjernehelse.

Ulike former.

Den tredje flaskehalsen er at sykdommer som Parkinson ikke er én sykdom, men trolig mange. I dag stilles diagnosen hovedsakelig basert på symptomer.

– Mye tyder på at det finnes flere biologisk ulike former for Parkinsons sykdom, som sannsynligvis trenger forskjellige behandlinger. I dag putter vi alle i én stor bøtte og gir samme behandling til alle. Tenk på brystkreft – det er ikke én type kreft, men mange forskjellige. Hvis vi kunne gjøre noe tilsvarende for Parkinson, ville veien mot mer treffsikker og persontilpasset behandling blitt mye kortere.

Den fjerde flaskehalsen handler om hvordan vi måler om en behandling virker. I kreftforskning kan man ofte se at en svulst blir mindre eller forsvinner. For Parkinson finnes det ingen tilsvarende objektive mål.

– Vi har ingen blodprøve eller enkel hjerneskanning som forteller oss om sykdommen bremser. Det eneste vi kan måle, er hvor alvorlige symptomene er. Det er både subjektivt og svært variabelt. Derfor trenger vi ofte flere hundre deltakere over minst to år for å finne ut om en behandling har effekt. Vi mangler rett og slett gode utfallsmål.

Den femte – og kanskje mest avgjørende – flaskehalsen er tiden. I dag starter de fleste behandlingsstudier først etter at diagnosen er stilt.

– Da kan det allerede være for sent. Når symptomene blir tydelige, har pasienten ofte mistet mange nerveceller. Og de kommer ikke tilbake, sier Tzoulis.

Tidlig forebygging.

Derfor er mye av forskningsinnsatsen nå rettet mot å identifisere sykdommen før de klassiske symptomene oppstår. Et viktig eksempel er REM-søvn atferdsforstyrrelse (RBD), en søvnforstyrrelse der personer utagerer drømmene sine fysisk under søvn.

– Vi har visst lenge at dette er forbundet med høy risiko for Parkinsons sykdom og beslektede nevrodegenerative sykdommer. Omtrent seks prosent utvikler sykdom hvert år, og etter 15 år har over 90 prosent utviklet en nevrodegenerativ sykdom.

For Tzoulis er det nettopp her fremtiden ligger: i forebygging og tidlig behandling. Samtidig understreker han at dette krever store, godt gjennomførte kliniske studier.

– En av de viktigste milepælene i min karriere hittil er at vi i Norge har klart å starte og gjennomføre storskala, uavhengige kliniske studier på Parkinson, demens, ALS og MS. Vi har klart å samle sykehus i hele landet og inkludere flere hundre pasienter i fase 3-studier. Det er dette som driver utviklingen videre.

Han mener akademisk forskning har en særlig viktig rolle.

– Hvis et legemiddel er ute av patent, er det ofte lite interessant for industrien. Da må noen andre ta ansvar. Akademisk forskning har ikke de samme begrensningene. Vårt eneste mål er å finne bedre behandling – ikke å tjene penger.

Tror han selv at vi vil finne en kur?

– Jeg tror ikke på en tryllepille som gjør folk helt friske igjen, som om de aldri hadde hatt sykdommen. Men jeg tror fullt og fast på behandlinger som kan bremse, stoppe eller forebygge sykdom, sier Charalampos Tzoulis. – Hvis vi klarer å holde hjernen frisk til vi er 95 år, da har vi vunnet. Vi er tross alt ikke udødelige!