Anette Storstein er nestleder i Hjernerådets styre. Hun er spesialist i nevrologi og overlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, med hovedfokus på kroniske lidelser i nervesystemet. Hun har lang erfaring fra arbeid som tillitsvalgt i Legeforeningen.
Skrevet av Anette Storstein, nestleder i Hjernerådet og overlege ved Nevrologisk avdeling på Haukeland universitetssykehus. Teksten er opprinnelig et blogginnlegg på dagensmedisin.no, hvor Anette er fast bidragsyter.
På tide å snakke om hjerneovervåking
Skjev munn, talevansker, lammelser: Ring 113. Hvert minutt teller når hjerneslaget rammer. Blodproppløsende medisin (trombolyse) og uthenting av proppen (embolektomi) gjør at mange av de 12 000 menneskene som får hjerneslag årlig kan komme fra det med mindre nevrologiske skader og bedre livskvalitet enn de ellers ville fått.
Hjerneslag er blålysmedisin, men hjerteinfarkt har vært det adskillig lenger. Det er mye å lære av hjertemedisinens utvikling. Det er også mange likheter mellom hjerteinfarkt og hjerneslag. Omtrent like mange mennesker rammes hvert år, risikofaktorene er i stor grad like, behandlingen er ikke ulik og konsekvensene av forsinket eller manglende behandling kan være katastrofale.
Samme risiko – ulik oppfølging
En ting skiller imidlertid hjertemedisin og slagmedisin: overvåkingen i etterkant. Der hjerteinfarktpasienten herr Pedersen trilles inn på en overvåkingsenhet etter behandling, vil fru Andersen som har fått trombolyse for et hjerneslag nesten alltid bli fraktet til en vanlig sengepost.
Der er det vanligvis fullt, og tilsvarende travelt. Om natten er det vanlig at postsykepleierne har ansvaret for 20-30 andre pasienter, mens vaktlegen som regel står opptatt i akuttmottaket. Kapasiteten til å følge opp de akutte slagpasientene er derfor begrenset.
Ved akutt hjerneslag er situasjonen ustabil, nye slag og andre komplikasjoner kan tilkomme. Nevrologiske symptomer, bevissthet og vitale parametre må følges nøye med, og det må være tilgang til radiologiske bildediagnostikk ved behov. Forverring kan inntreffe i løpet av få minutter, og mange pasienter kan ikke selv gi beskjed om dette. Det er god medisin, og innlysende medisin, at den akutte slagpasienten skal følges med argusøyne – men det er altså ofte ikke virkeligheten.
Hjerneovervåking må bli standard
En hjerneovervåkingsenhet gir mange muligheter: kontinuerlig hjerterytmeovervåking, ultralyd som registrerer nye blodpropper, EEG monitorering som kan påvise funksjonsendringer i et sykt hjerneområde, og aller viktigst: kontinuerlig observasjon av helsepersonell med spesialkompetanse.
Slik kan en forverring fanges opp umiddelbart og behandlingen endres. Det er ikke bra nok å få beskjed om at fru Andersen ble dårligere «en gang mellom kl. 04 og 06». Ikke når vi vet at minuttene teller! Hjerneovervåking må derfor bli standard for alle hjerneslagpasienter i akuttfasen.
Det er ikke bare slagpasienter som trenger hjerneovervåking, men også andre alvorlige hjernetilstander. Et eksempel er sammenhengende epileptiske anfall med en varighet på fem minutter eller mer. Slike anfall medfører øket risiko for langtidsskader, og kan også være vanskeligere å behandle. I verste fall kan pasienten endre opp med narkosebehandling på en intensivavdeling. Epileptiske anfall i en nevrologisk avdeling bør oppdages umiddelbart – ikke på neste runde eller fordi romkameraten våkner og slår alarm. En utbygging av hjerneovervåkingstilbudet vil komme alle ustabile hjernepasienter til gode, enten de har alvorlig epilepsi, akutt nevromuskulær sykdom eller betennelse i hjernevev.
Mente du hjerteovervåking?
Selvsagt skal en kritisk tilstand i et livsviktig organ overvåkes for å unngå forverringer eller komplikasjoner. Det er en selvfølge ved alvorlig hjertesykdom og etter større kirurgiske inngrep. Det skulle bare mangle om det ikke også skulle gjelde alvorlig hjernesykdom. Det er antagelig symptomatisk at et Googlesøk på «hjerteovervåking» gir 5800 norske treff, mens et tilsvarende søk på «hjerneovervåking» kun gir 64 treff, samt et høflig spørsmål: Mente du hjerteovervåking?
Noen pasienter trenger enda mer spesialisert oppfølging, for eksempel slagpasientene som har gjennomgått embolektomi. De store sykehusene har intensivavdelinger for respiratorpasientene og andre som trenger høyspesialisert intensivmedisin, med oppfølging av intensivmedisinere. Universitetssykehusene har i tillegg egne overvåkingsenheter for for eksempel hjertemedisin, hjertekirurgi, nevrokirurgi og lungemedisin, hvor pasientene følges opp av spesialister innenfor det enkelte fagfeltet. Disse sykehusene bør også ha en nevrointensiv enhet med avansert hjerneovervåking og oppfølging av nevrologer og nevrofysiologer. Det vil bety at de sykeste hjernepasientene i regionen behandles av dem som har spesialkompetansen. Nevrointensivmedisin er en naturlig faglig utvikling i et fagfelt hvor fremskrittene skjer i høy hastighet.
På høy tid!
En nasjonal satsing på hjerneovervåkingstilbudet krever styrket kompetanse hos leger og sykepleiere, utstyr, dedikerte sengeplasser og bemanning tilsvarende andre typer overvåkingssenger. Det burde være oppnåelig, men det må til en bevisst prioritering i sykehusene og et øket fokus i fagmiljøene. Både antallet pasienter det gjelder, følgene for den enkelte og de samfunnsmessige konsekvensene av disse sykdommene tilsier at en slik utvikling er nødvendig. Avansert medisinsk behandling må nødvendigvis etterfølges av kompetent og kontinuerlig oppfølging i resten av akuttfasen. Da først har vi en komplett akuttbehandlingskjede for hjernesykdom i norske sykehus. Det er på tide.