Signo Conrad Svendsen senter tilbyr bo-, helse- og omsorgstjenester til døvblinde og døve med særlige behov. Avdelingsleder Lise Forsberg Vogt (til venstre) og psykolog Ana Maria Navarro Melendro forteller at historien til senteret går helt tilbake til 1898. Da startet presten Conrad Svendsen konfirmantundervisning for døve. Siden vokste arbeidet hans til å bli en stor stiftelse innen Den norske kirke. I dag er Signo Conrad Svendsen senter en av åtte virksomheter innen stiftelsen Signo. (Foto: Christine Kristoffersen/Hjernerådet)

PUBLISERT 05.12.2022

Nytt medlem i Hjernerådet

Styret har godkjent Signo Conrad Svendsen senter som nytt medlem i Hjernerådet. – Det er med stor interesse vi har fulgt Hjernerådets arbeid og vi ønsker å være med og bidra til det arbeidet dere gjør, sier Anne-Mette Øvrum, direktør ved Signo Conrad Svendsen senter.

Signo Conrad Svendsen senter holder til i Oslo og Trondheim. Der gir de bo-, helse- og omsorgstjenester til døvblinde og døve med særlige behov. Når de ansatte snakker bruker de like mye hendene som munnen, det vil si tegnspråk eller annen tilpasset kommunikasjon, selv om de ikke er døve eller hørselshemmede selv. Også når Hjernerådet kommer på besøk brukes det tegn til tale.

– Kommunikasjon er nøkkelen til alt vi gjør og tegnspråk er grunnmuren i Signo, forklarer Lise Forsberg Vogt, avdelingsleder for rehabilitering, helse og språk. Ordet signo betyr «jeg tegner»  –  her i betydningen av å bruke tegnspråk.

Sansetap som fellesnevner

På senteret på Nordstrand i Oslo bor det 60 personer fast i helse- og omsorgsboliger. Senteret har også dagtilbud, avlastningstilbud, bokollektiv for ungdom i videregående skole og landsdekkende funksjon knyttet til veiledning og opplæring i bostedskommuner.

– De fleste som bor her fast bor her livet ut, forteller Lise. Brukerne er døvblinde, døve eller hørselshemmede med særlige behov.

Signo Conrad Svendsen senter tilbyr også utredning og rehabilitering. Den avdelingen er en del av spesialisthelsetjenesten og har avtaler med helseregionene. Pasientene som kommer har sansetap som fellesnevner, men har også forekomst av andre tilstander.

– På grunn av kommunikasjonsutfordringer avdekker leger ofte ikke utredningsbehov og nødvendige somatiske eller nevrologiske undersøkelser blir ikke gjennomført. Ved bruk av tilpasset kommunikasjon i utredningen kan psykologene våre i samarbeid med andre fagpersoner noen ganger identifisere utfordringer som ikke har vært identifisert og sette nye diagnoser, sier Daniel Prause. Han er forskningssykepleier og arbeider med en doktorgrad om ervervet døvblindhet, det vil si mennesker med et kombinert hørsels- og synstap som inntreffer etter å ha etablert et språk (morsmål).

– Flere av pasientene vi møter har sammensatte vansker. Dette kan gi et til dels uklart bilde av mulig årsak og opprettholdende faktorer. Noen ganger kan vanskene oppstå som primær eller sekundær sykdom eller skade i hjernen. Vi jobber derfor for å få en helthetlig forståelse i den grad det er mulig, forklarer psykolog Ana Maria Navarro Melendro.

Trenger bedre kommunikasjon

Alle døve og døvblinde pasienter har rett på tegnspråktolk. Men selv om de fleste døvblinde kan kommunisere, for eksempel ved å bruke taktilt tegnspråk eller tekniske hjelpemidler, er det mange som gir opp å nå frem til pasienten.

– Så det er vanlig at pasienter som kommer hit på utredning reiser hjem igjen med flere nye diagnoser i kofferten?

– Ja, men det motsatte har også skjedd. Døvblinde som ikke er blitt forstått, kan bli feilaktig diagnostisert. Kommunikasjon – det å forstå og bli forstått – er utrolig viktig, sier Ana Maria.

Hun gleder seg over det nye medlemskapet i Hjernerådet.

– Gjennom noen prosjekter vi er involvert i samarbeider vi allerede med flere andre medlemmer i Hjernerådet, sier Ana Maria. – Det er mye å ta tak i!