Hva hadde Hjernerådet vært uten Aud Kvalbein? Ikke godt å si. Men summen av alt hun har fått til de siste seks årene er formidabel. (Foto: «Selfie» med helseminister Ingvild Kjerkol)

Hjernerådets første ansatte er blitt pensjonist!

Aud Kvalbeins har hatt sin siste arbeidsdag som generalsekretær i Hjernerådet. Under hennes kyndige ledelse har Hjernerådet vokst fra 30 til 66 medlemsorganisasjoner. På samme tid har følgerne våre på Facebook økt fra cirka 7000 i 2016 til 29.956 personer!

Når folk blir eldre, er det mange som gleder seg til den dagen de fyller 67. Pensjonist! Da skal de endelig få fri og få gjøre hva de vil med livet og tiden sin. Men slik er ikke Aud Kvalbein skrudd sammen. Da hun sluttet som Oslo-byråd i oktober 2015 hadde hun fylt 67 år. Men hun følte seg ikke klar til å slutte å jobbe.

– Det var noen venner av meg som tipset meg om at det var en ledig jobb i Hjernerådet. Dermed søkte jeg. Jeg synes Hjernerådet var modig som torde å satse på en som allerede var passert den magiske grensen i samfunnet vårt. Det står det all ære av. Generelt burde vårt samfunn satse mye mer på de eldres arbeidskraft og kompetanse, sier Aud og smiler.

Hun startet i den nye jobben 15. februar 2016, det året hun fylte 68 år. Medlemslisten til Hjernerådet var på cirka 30 organisasjoner.

– Jeg må si at jeg er imponert over dem som satt i styret den gangen. De fikk mye ut av de få pengene de hadde og la ned en stor dugnadsjobb. De arbeidet frivillig langt inn i nattetimer og i tidlige morgentimer.

Året før – i 2015 – hadde det vært det europeiske hjerneåret. Denne anledningen brukte Hjernerådet godt. De samarbeidet med Norsk nevrologisk forening og Nansen Neuroscience Network og fikk til gode arrangementer over hele landet sammen med disse samarbeidspartnerne. Dette var mange lokale møter, ofte arrangert av lokale nevrologiske avdelinger på sykehusene. De fikk en del medieoppmerksomhet. Det store var imidlertid en flott åpning av Hjerneåret som ble arrangert i Universitets Aula i Oslo og en avslutning samme sted. Da jeg kom året etter, kunne jeg henvise blant annet til dette arbeidet. Norge var det landet i Europa som markerte det europeiske hjerneåret mest.

– Kan du fortelle historien bak det norske ordet «hjernehelse»?

– Hjernehelse har ikke noen norsk opprinnelse. Ordet Brain Health er brukt i internasjonale sammenhenger lenge før ordet kom i bruk i Norge. Det har rot i miljøet rundt European Brain Council (EBC) i Brussel og andre tilsvarende organisasjoner.

I 2015 – i det europeiske hjerneåret – ble dette begrepet tatt i bruk i Norge. Man bare oversatte ordet fra engelsk. Dette var en bevisst satsing fra styret i det norske Hjernerådet. I stedet for å snakke om nevro, begynte man nå å snakke om hjerne.

Bare to år etter, altså i 2017, sa statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet: «Hjernerådet innførte ordet hjernehelse i 2015, og nå bruker vi det!»

På relativt kort tid er hjernehelse blitt et ord som mange bruker. Bruken tiltar stadig mer. Vi ser det i politiske dokumenter og i medieartikler. Det er et godt ord. Man skjønner umiddelbart hva som menes med det fordi det har så god parallell til ord som hjertehelse, munnhelse og så videre. Dessuten er det et ord som har positive konnotasjoner. God hjernehelse er noe vi alle ønsker oss.

– Hvordan var starten på den norske hjernehelsestrategien?

– Epilepsiforbundet, Parkinsonforbundet, MS-forbundet og CP-foreningen hadde et møte med helseminister Bent Høie tidlig i 2015. Historien står på trykk i Min hjernehelse 2021 side 18-19. (Trykk på linken).

– Hvorfor er det viktig for et land å ha en hjernehelsestrategi?

– Vi må ha en hjernehelsestrategi, ganske enkelt fordi så mange mennesker rammes av hjernelidelser. I WHO understreker de at hjernelidelser er den største årsaken til funksjonsnedsettelser og uførhet, samt den nest største årsaken til død. Mange mennesker er berørt av hjernelidelser. Da må politikerne gjøre noe for å bedre situasjonen.

Jeg er derfor lite glad for de politiske signaler som kommer akkurat nå om at forskning ikke får så høy prioritet, eller at man kanskje ikke skjønner betydningen av grunnforskning. Man må forstå hvordan den friske hjernen fungerer før man kan forstå hva som skjer når hjernen blir syk. Dette må politikerne ta inn over seg.

Når folk har en rekke sykdommer som gir sykdomsbyrde og død, må et samfunn ta grep og lage en strategi for hvordan man kan få ned forekomsten og også gi bedre hjelp til dem det gjelder. Det er nøyaktig det samme for hjernens lidelser, som for kreft og hjerte/kar, bortsett fra at sykdomsbyrden knyttet til hjernelidelser trolig er større. (Se Min hjernehelse 2021, side 14-15, intervjuet med Lars Jacob Stovner. (Trykk på linken.)

– Hva gjør du helt konkret for å ta best mulig vare på din egen hjernehelse?

– Ja, det var et godt spørsmål. Jeg bruker i alle fall hodet mitt mye, men jeg trener for lite fysisk. Jeg er i stadig aktivitet, og jeg liker å gå fort, men det er for lite systematikk over det. Så spiser jeg mye frukt og grønt, ikke fordi jeg tenker så mye på hjernehelsen, men fordi jeg liker grønnsaker og frukt og har gjort det hele livet. Dette er noe jeg har med fra foreldrene mine.

– Hva vil du savne mest når du slutter?

– Man savner alltid menneskene. Det kommer jeg også til å gjøre. Det er menneskene som er viktigst. Jeg har møtt fantastiske mennesker innen hjernemiljøene over hele landet. Dette er mennesker i pasientorganisasjoner som jobber med ulike hjernesykdommer og som står på for sine pasientgrupper, og det er fagpersoner som arbeider intenst for å få gi bedre behandlinger til pasientene. Dette er dedikerte mennesker, engasjerte mennesker, dyktige mennesker. De har alltid møtt meg med velvilje når jeg har ringt rundt for å spørre om de kan holde innledninger på publikumsmøter om hjernen, bidra i en høringsuttalelse inn til Stortinget og regjeringen, komme på hjernehelsekonferansen, stille opp til intervju i Min hjernehelse og så videre.

Jeg har møtt en stor entusiasme for hjernens sak fra en stor gruppe fantastiske mennesker. Det er menneskene jeg vil komme til å savne. Jeg håper jo på fortsatt kontakt med noen av dem.