Scroll Top

– Til daglig jobber Irene Ahnéll som skuespiller og forfatter. Det kommer godt med når hun skal produsere en hel podcast-serie.


PUBLISERT 14.01.2022

Åpner opp om «den ulovlige» sorgen

– Jeg vil være en som viser at det ikke er flaut eller feil å si høyt om man sliter med det ene eller andre, sier Irene Ahnéll.  I samarbeid med Hjernerådet har hun laget en podcast-serie om barn som har fått hjerneskade, og alt skaden kan føre med seg. En av episodene handler om sorgen mange kjenner på når et barn blir skadet for livet.

I løpet av noen sekunder i februar 2018 ble livet til familien Ahnéll-Hoenen forandret for alltid. Aminda, som den gang var seks år, skulle bare ake ned en bakke. Ved enden av bakken var et lite stup på tre meter som hun ikke så. Aminda akte utfor stupet og slo hodet i asfalten. Det ga henne kraniebrudd fra bak øret og til midten av hodet, og hjernen ble skadet.

– Jeg vil rette fokus mot utfordringene som følger i kjølvannet av en ervervet hjerneskade, sier Irene. Hun er skuespiller og teaterprodusent av yrke, en nyttig bakgrunn da hun skulle gi seg i kast med produksjon av en hel podcast-serie.

Episode 8 handler om «den ulovlige» sorgen – den som mange kjenner på når de selv eller noen nær dem blir skadet for livet.

– Ofte møter man motstand når man forteller at man er lei seg – for man har liksom ingen grunn til å sørge. «Det gikk jo bra» eller «barnet overlevde jo». Jeg vil nyansere dette bildet, og forklare nærmere hva sorgen handler om. Det er ikke rart eller feil å føle det man føler. Det er normalt. Samtidig ønsker jeg at nettverket rundt dem, rundt oss, i større grad skal forstå og ikke bagatellisere eller avfeie de vonde følelsene våre. Gi forståelse, aksept og den klemmen vi kanskje trenger når vi er lei oss.

– Hvordan vil du beskrive din egen sorg over at datteren din er blitt skadet for livet?

– Min egen sorg er knyttet til ordene skam, skyld og dårlig samvittighet. Jeg har tvilt på meg selv fordi jeg har fått signaler om at den sorgen jeg kjenner på, både er for langvarig og ubegrunnet. Det har gjort det vondere for meg, og nokså ensomt. Jeg kan dele sorgen med samboeren min, fordi han kjenner på det samme og forstår. I tillegg har jeg møtt andre pårørende. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle taklet dette uten dem. Å høre andre uttrykke nærmest ordrett det jeg selv føler på og opplever, det er direkte balsam for sjelen. Det hjelper meg å normalisere noe som faktisk er, ja, normalt.

– Hva tenker du om at du utleverer så mye om deg selv og datteren din i podcasten?

– Hva er det jeg utleverer? At min datter har hjerneskade? Er det utlevering? Jeg vil lære Aminda å møte verden med rak rygg og si: «Jeg har en hjerneskade» uten å skamme seg over det.

Jeg tror nok alle har ulike grenser mellom hva som er åpenhet og hva som er utlevering. Jeg deler ikke noe som jeg ikke kan stå inne for. Særlig ikke for datteren min. Hun skal kunne høre podcasten en gang i fremtiden uten å skjemmes.

De ulike episodetemaene skildrer problemstillinger som mange står i, inkludert tanker, opplevelser og følelser man helst ikke skal snakke høyt om, som er mer eller mindre tabubelagt. Jeg tar opp både sorg, psykisk helse, frykt og mye mer. Jeg vil være en som viser at det ikke er flaut eller feil å si høyt om man sliter med det ene eller andre. Både barn og pårørende som bidrar i podcasten deler sjenerøst av sine personlige opplevelser og tanker, med stort håp om at det skal føre til at verden kan forstå dem bedre. Åpenhet er veien til innsikt. Innsikt gir kunnskap, som er veien til forståelse. Forståelse er nøkkelen til at enormt mange barn og familier vil kunne få en bedre hverdag, sier Irene Ahnéll.

– Jeg mener bestemt at vi må ha et samfunn der man tåler å høre andres erfaringer, enten de er gode eller dårlige. Det er få ting man lærer så mye av som det.

Podcast-serien «Hjerneskada – en hoderystende podcast» kan du lytte til på Spotify. Episode 8 finner du HER.

Del artikkel