Scroll Top

Edvard Moser er nobelprisvinner i medisin, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap. Han mottok nobelprisen i 2014 sammen med May-Britt Moser og John O’Keefe for oppdagelsen av hjernens gitterceller. Han har bygd opp Moser-miljøet ved NTNU i Trondheim som nå består av fem forskningsenheter, alle etablert og ledet av Edvard Moser og May-Britt Moser. I 2018 fikk de Storkors av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin forskning. Foto: Hjernerådet


PUBLISERT 29.11.2020

Hilsen fra Edvard Moser til Hjernehelsekonferansen

Hjerneforskningen lever i en veldig spennende tid, sa nobelprisvinner Edvard Moser i sin hilsen på avslutningen av Hjernehelsekonferansen 2020. Han har store håp for hva som kan utrettes i løpet av de kommende årene. Hilsenen hans er gjengitt i sin helhet.

SE VIDEOHILSEN

Jeg vil formidle at vi lever i en veldig spennende tid, i krysningsfeltet mellom biologi og psykologi.

Da jeg begynte som ung student for en god del år siden, ønsket jeg å finne ut hva som var det nevrale grunnlaget for hjernefunksjoner. Hva er det som skjer i nerveceller som gir opphav til våre tanker og følelser? Det var nesten utenkelig på den tiden. Vi visste hvor vanskelig det var, men i løpet av de årene jeg har vært med, og særlig i løpet av de siste 5-10 årene, har det skjedd veldig mye.

Hjerneforskningen har nå gjort det mulig å undersøke hvordan de mest avanserte hjernefunksjoner oppstår. Hva som gjør at vi husker. Hva som gjør at vi finner frem. Hva som gjør at vi kan tenke oss ting vi ikke ser. Hva som gjør at vi kan planlegge.

Dette har ikke bare implikasjoner for vår forståelse av hjernen. Det har også konsekvenser for hvordan vi kan angripe vanskelige sykdommer som involverer nervesystemet, særlig hjernebarken som ofte rammes av de vanskeligste hjernesykdommene. Det gjelder nevrologiske sykdommer og nevrodegenerative sykdommer som Parkinson og Alzheimer. Det gjelder også en del psykiatriske fenomener som schizofreni, autisme og depresjon.

Alle disse involverer aktivitet i hjernen. Jeg tror at med de endringene som nå skjer i hjerneforskningen – og den vanvittige økningen av teknologier som gjør at vi kan undersøke hvordan hjerneceller samarbeider – så er det faktisk mulig å finne ut hva som egentlig gjør at vi får disse syndromene og sykdommene. Så jeg har et stort håp, og jeg tror at vi er på god vei.

Selv opplever jeg nesten en revolusjon i laben vår her på Kavliinstituttet. Vi har nå teknologier som gjør at vi kan måle aktivitet fra mange tusen nerveceller samtidig. For noen år siden var det bare snakk om fem eller ti samtidig.

Hvorfor er det så viktig å ha tusen samtidig? Jo, fordi de avanserte hjernefunksjonene oppstår i samarbeid mellom så mange nerveceller. Da må vi ha adgang til aktiviteten til alle disse cellene for å finne ut hva som skjer. Og også for å finne ut hva som går galt når hjernen ikke fungerer slik den skal.

Vi er på god vei til å forstå hvordan de psykologiske funksjonene oppstår i hjernen som biologiske fenomen. Jeg tror også at det vil endre vår forståelse av de funksjonene og hjernesyndromene som har vært tema for Hjernehelsekonferansen 2020.

Dette er biologiske sykdommer på linje med andre sykdommer i kroppen. Det er ikke noe spesielt med mentale sykdommer. Det er bare at det er en andel av hjernen som er rammet. Når vi finner ut hva som eventuelt ikke fungerer slik det skal, vet vi også hvordan vi kan forhindre og behandle det. Vi er på god vei dit, og jeg har et godt håp for fremtiden.

Jeg takker for anledningen til å gi denne hilsenen, og jeg håper at vi alle får profittere på den revolusjonen som nå pågår i hjerneforskningen.

Hjernehelsekonferansen 2020 ble støttet av Forskningsrådet.

Del artikkel