Det startet med en positiv koronatest like før jul i 2021. Da var Linda høygravid med sitt andre barn.

– Jeg våknet opp på natta og fikk ikke puste. For å få luft måtte jeg sitte og sove. På legevakta ble jeg sendt hjem med oksygenmåler på fingeren. Tre dager etter jul ble jeg innlagt. Etter det ble alt bare verre.

Oksygenmetningen i blodet sank og legene måtte forløse barnet med hastekeisersnitt. Jeg husker at jeg rett før skulle telle fra 10 til 1.

De bar ut barnet mitt, uten at jeg fikk se ham. Da jeg våknet opp, lå jeg på isolasjon. Pusten min ble bare verre og det viste seg at lungene var tette av blodpropper, forteller Linda.

Hun ble lagt i koma og koblet til respirator. Like etter fikk hun en infeksjon som legene hadde vansker med å kontrollere. Etter noen dager våknet hun.

– Jeg klarte å si navnet mitt, men ikke noe mer. Ikke tall. Ikke når jeg var født. Ingenting. Det var veldig rart. Jeg følte jeg hadde ordene i hodet mitt, men de kom bare ut som grøt. Det var frustrerende, sier Linda.

Kroppen sviktet. MR av hodet viste at Linda hadde hatt et slag på venstre side av hjernen, i språksenteret. Hun ble sendt videre til nevrologisk avdeling på sykehuset.

– Det eneste jeg ville, var å dra fra sykehuset og se det nye barnet mitt og resten av Men tilstanden min var ganske dårlig. Jeg kunne ikke gå og jeg kunne ikke spise. For å trene opp musklene måtte jeg bruke gåstol.

Å gå ti meter var en kamp. Jeg fikk ikke nok oksygen. Det var først da jeg leste journalen min, flere måneder etterpå, at jeg forsto hvor ille det hadde vært, forteller Linda.

Først tre uker etter fødselen fikk hun permisjon fra sykehuset for å være hjemme en helg. Samboer Stefan måtte bære henne mellom de tre etasjene i tomannsboligen. Både hennes mor og svigermor stilte opp og hjalp til. Siden hun var så syk, var mammapermisjonen overført til mannen.

– Jeg kunne ikke bære babyen eller bytte bleie på ham. Den høyre siden min var lammet og jeg dro litt på Men det var utroliggodt å være hjemme på permisjon fra sykehuset!

Språket kom tilbake. Hjerneslaget ga henne både afasi, som gjør det vanskelig å bruke og forstå språk, og taleapraksi, som påvirker evnen til å forme ord. – Jeg måtte trene på å si ting høyt. Jeg hadde ordene i hodet, men fikk dem ikke ut. Jeg klarte ikke å styre den høyre hånda mi. I starten øvde jeg på å lage kruseduller på et ark. Det var også vanskelig å gå. Etter lang tid i koma var jeg svært sliten, og lungekapasiteten var så redusert at jeg nesten ikke orket å bevege meg. Jeg gikknoen runder rundt sykehussenga, bare for å klare å gå igjen.

Et halvt år etter slaget fikk Linda komme til rehabilitering på Kysthospitalet i Stavern. Det betydde mye. Men kreftene var det så som så med. I begynnelsen orket hun ikke å ha mer enn en avtale i løpet av en hel uke. Da var hun «nede» resten av tiden.

Et helt år tok det før språket kom tilbake. Likevel bestemte Linda seg tidlig for at hun ikke ville trekke seg unna andre mennesker.

– Jeg har ikke vært redd for å være med på sosiale ting eller på fotballtrening med barna. Men jeg tenkte ofte at jeg ikke skullesi så mye. Det kunne bli litt flaut hvis ordene ikke kom. Ofte holdt det å si noen få ord.

– Jeg kom ganske langt med bare å si: «Det går bra.»

Hun merket også hvor mye hjernen jobber i helt vanlige situasjoner.

– Jeg husker at jeg ikke kunne røre i suppa og snakke med sønnen min samtidig. Jeg måtte stoppe og si: «Jeg kan ikke snakke når jeg rører i » I dag går det bedre. – Nå kan jeg gjøre begge deler igjen, heldigvis.

Vondt i halve kroppen. Selv om Linda har fått tilbake følelsen i høyre arm og bein, så har hun vondt i høyre del av kroppen. Den kjen-nes solbrent, det føles som en delelinje midt på magen. Og så har hun fortsatt en hodepine som murrer litt. – Så jeg er ikke helt i hundre, det er jeg ikke. Og så har jeg fortsatt afasi, selv om den er mild, sier Linda ærlig.

Nylig holdt hun et innlegg for logoped-studenter om erfaringene sine. – Jeg fortalte hvordan det var å ha logoped, og hva jeg opplevde fungerte i behandlingen. Jeg forberedte en PowerPoint og følte at jeg fikk det til. Men et slikt foredrag krever mye energi.Etterpå kan jeg ikke gjøre så mye mer den dagen.

Hun legger ikke skjul på at livet fortsatt er annerledes. – Jeg er ikke hundre prosent. Det er jeg ikke. Men det går mye bedre enn jeg trodde var mulig. På det verste lurte jeg på om jeg noen gang ville få et normalt liv igjen.

Hun har forsøkt å gå tilbake til jobben som lærer, men måtte innse at det ikke gikk. Med utdanning fra Kunsthøgskolen arbeider hun i dag med kunst innen grafikk, tegning og digitale teknikker, tilpasset egen kapasitet.

Erfaringene fra hjerneslaget er en viktig del av det kunstneriske arbeidet.

– Nå ser jeg verden på en annen måte enn før. Jeg ser et bilde, tar bort ting, og setter det sammen på en annen måte. Eller jeg tar bort støy og fokuserer på deler. Kanskje kan man si at bildene mine handler om en fragmentert virkelighet? Hvordan man kan sette bitene sammen til nye historier?

Gjøre nye ting. Nylig stilte hun ut bildene sine på Galleri Briskeby i Oslo med temaet Når språket brytes – Vigeland i fragmenter.

– Mitt råd til andre må være at det er viktig å ikke stenge seg inne. Bare vær ute og gjør nye ting, så mye du er i stand til. Men ikke press deg for mye. Det er strevsomt for hjernen å ta inn informasjon når den har en skade. Bruk tiden til hjelp.