Scroll Top

Hver måned vil vi dele en ny historie om hvordan det er å leve med en sykdom eller skade i hjernen.

Har man vondt i en arm, så har man vondt i en kroppsdel. Har man en skade i hjernen, berører det langt mer enn en kroppsdel.

I hjernen har vi alle våre sanser, tanker, minner, følelser, vår personlighet, oppmerksomhet, utholdenhet, intellekt, vår fremtidstro vårt håp – hele vårt selv. Hva skjer med oss når deler av hjernen blir skadet?

Dette bildet av Svein Olav og jentene hans er tatt fire-fem måneder før hjerneslagene. Han har gjort seg noen tanker om hvorfor akkurat han ble rammet: – Jeg var overivrig i jobben. Jeg hadde altfor lange arbeidsdager og utsatte meg selv for mye stress. Altfor mye ansvar! Men jeg syntes høyt tempo var kjempegøy, sier han og smiler forsiktig. (Foto: privat)


PUBLISERT 25.02.2022

Fikk fire hjerneslag på en dag

For 12 år siden fikk Svein Olav Solheim (50) fra Nannestad hjerneslag. I dag er han uføretrygdet. – Hadde jeg kommet raskere til behandling den gangen tror jeg ikke at jeg var blitt så skadet. Da hadde jeg kanskje vært i jobb nå, sier Svein Olav.

6. oktober 2010 begynte som en helt vanlig dag for Svein Olav Solheim. – Jeg var på jobb mellom 05.30 og 05.45. Klokka 07.00 ringte samboeren min, Gerd (49), og fortalte at ei av jentene våre var blitt syk. Mor måtte på jobb den dagen og kunne ikke være hjemme med sykt barn. Så da dro jeg hjem for å ha hjemmekontor resten av dagen, forteller Svein Olav.

Han var 38 år og jobbet som saksbehandler. Siden byggingen av det nye sykehuset på Lørenskog hadde startet, hadde han allerede slitt ut to mobiltelefoner. Svein Olav jobbet fra han sto opp til han la seg. I perioder ble det lite søvn.

– Jeg fortsatte å jobbe da jeg kom hjem. På ettermiddagen hentet jeg den ene av jentene som var i barnehagen. Da vi kom hjem, slo jeg på barnetv. Mens jentene så på tv, la jeg meg på gulvet bak dem for å slappe av litt. Det hadde gått i ett hele dagen, og jeg var sliten etter mange telefonmøter.

Klarte ikke snakke

Mens jeg lå der, kjente jeg plutselig at det begynte å murre i venstre arm. Jeg lå på høyre side, så jeg syntes det var litt rart. Hvorfor skulle det murre i den venstre armen når jeg ikke lå på den? Jeg la meg på ryggen og begynte å massere armen. Det hjalp ikke. I stedet spredte murringen seg nedover hele venstre siden av kroppen. Jeg hørte at pusten min forandret seg. Den var så høy at jentene snudde seg og så på meg i stedet for tv-en.

Jeg ville si til jentene at «det går bra – bare snu dere og se på tv igjen». I stedet kom det bare høye lyder ut av munnen min. Den eldste, Ingrid på tre år, reiste seg og gikk bakover. Den minste, Andrea på ett år, begynte å gråte.

Da begynte jeg å gråte også. Selv nå, 12 år etter, liker jeg ikke å snakke om det, sier Svein Olav og blir blank i øynene.

10-15 minutter senere kom samboer Gerd hjem fra jobben. Ingrid løp ut i gangen og fortalte at «pappa gråter». – Fra Gerd ringte til ambulansen og jeg kom til sykehuset tok det tre timer og 56 minutter. I løpet av den tiden fikk jeg tre nye slag. Hvis jeg hadde kommet raskere til behandling, hadde jeg kanskje vært i arbeid i dag, sier Svein Olav.

I dag er det andre prosedyrer i helsevesenet når folk får hjerneslag enn det var for 12 år siden. Kunnskapen har økt, og behandlingene er blitt bedre. Men det er ennå et stykke igjen. Norge mangler for eksempel fortsatt retningslinjer for hjerneovervåking i sykehus.

Lærte å planlegge

– De første dagene på sykehuset tålte jeg ikke å høre lyden av døra til rommet mitt som ble åpnet og lukket igjen. Fortsatt er jeg vár for lyder. Skal samboeren støvsuge, må jeg gå ut av huset og gå meg en tur imens. Og sterkt lys tåler jeg ikke, sier Svein Olav.

Etter å ha ligget på sykehuset en uke ble Svein Olav utskrevet. – Jeg fikk beskjed av legen om å trene meg i form igjen. Jeg husker at jeg trente og kastet opp, trente og kastet opp. Jo mer jeg var i aktivitet, desto mer kastet jeg opp. Til slutt begynte jeg å kaste opp blod. Da jeg fortalte det til legen, sa han at jeg ikke skulle trene mer. Det var all hjelpen jeg fikk det første året, forteller Svein Olav. Da det var gått to år etter slaget, fikk han tilbud om rehabilitering. Først da lærte han litt om hva det var han hadde gått gjennom, og hvordan han best skulle møte de nye utfordringene.

– Planlegging er noe av det viktigste jeg lærte på rehabilitering: Hvordan få gjort mest mulig i dag uten at det går ut over morgendagen? Hver morgen ordner jeg frokost til jentene. Når de har dratt på skolen, gjør jeg øvelser og går tur. Er det isete og glatt, bruker jeg tredemølle. Etter trening hviler jeg et par timer. Når jentene kommer hjem fra skolen, snakker jeg med dem om hvordan dagen deres har vært og hjelper til med lekser.  Etter middag trekker jeg meg tilbake og holder meg for meg selv resten av dagen. Da må jeg ha det stille og rolig, forteller Svein Olav.

– Hvis du hadde visst det du vet nå – hva ville du gjort annerledes i 2010?

– Jeg ville insistert på å bli fraktet til sykehuset med en gang. Å komme til behandling raskt er viktig når man har hatt hjerneslag. Og så ville jeg søkt om rehabilitering så fort som mulig.

Svein Olav har flere senskader etter hjerneslagene. – Fatigue, først og fremst. Og så blir jeg kvalm når jeg leser. Lyssky og lydsensitiv er jeg fortsatt. Det har gått utover det sosiale. Før var jeg mye med venner – så fotballkamper, festet og fant på ting. Det orker jeg ikke nå. Jeg forsøkte å komme tilbake i jobb igjen, men det var grusomt. Det måtte jeg bare gi opp.

Del artikkel