Ulykken på akebrettet har påvirket hele familien, og ingenting er som før. Mamma Irene, pappa Thomas og tvillingbror Severin støtter og hjelper Aminda så godt de kan. 


PUBLISERT 05.11.2021

Jeg vil at alle skal forstå!

Aminda ser ut som en vanlig 10-åring, men er det ikke. For nesten fire år siden fikk hun en hjerneskade. – Det har vært en tilleggsbelastning at ikke folk vet hva det vil si å ha en hjerneskade, sier mamma Irene Ahnéll. Det vil hun gjøre noe med. I samarbeid med Hjernerådet har hun nå laget en podcast-serie om barn som har fått hjerneskade, og alt skaden kan føre med seg.

Folk flest vet nesten ingenting om barn og hjerneskade. Jeg må forklare, igjen og igjen, hvordan Aminda har det, og hvordan vi i familien har det. Men dette gjelder ikke bare oss. Hvert år blir 1600 barn skadet i hodet, og 2-300 av dem får ervervet hodeskade av moderat til alvorlig grad. Regner man sammen alle pårørende til disse er det ganske mange mennesker som blir berørt årlig, sier Irene Ahnéll (50) fra Bergen.

Til daglig jobber hun som skuespiller og forfatter. Alt som har skjedd familien de siste tre årene gjør at hun ønsker å bruke erfaringene sine til å hjelpe andre.

– Det er ikke bare vi som opplever mangel på forståelse. Jeg vet at det gjelder andre også. Det ga meg ideen til å lage en podcast om barn og hodeskader, forteller Irene.

Gjennom Hjernerådet har hun søkt Stiftelsen Dam om støtte, og er i gang med innspilling av 12 episoder. Prosjekttittelen er «Hjerneskada – en hoderystende podcast.»

– Jeg håper podcasten vil kunne bidra til en dypere innsikt. Målet er at det sosiale nettverket bedre kan forstå, hjelpe og støtte familier med barn og unge som er rammet av ervervet hodeskade og ulike problemstillinger som følger i kjølvannet av den, sier Irene Ahnéll.

Akte utfor stup

I løpet av noen sekunder i februar 2018 ble livet til familien Ahnéll-Hoenen forandret for alltid. Aminda, som den gang var seks år, skulle bare ake ned en bakke. Ved enden av bakken var et lite stup på tre meter som hun ikke så. Aminda akte utfor stupet, og slo hodet i asfalten.

På sykehuset viste det seg at Aminda hadde fått et kraniebrudd fra bak øret og til midten av hodet.

– Hun lå bevisstløs i fire døgn. Det var fire dager i stor frykt og usikkerhet. Ville hun våkne? Hvordan ville hun være hvis hun våknet? De første dagene var bare helt, helt forferdelige, forteller Irene og får tårer i øynene.

Etter ni dager på Ullevål sykehus ble de overført til Sunnaas. Der fortsatte rehabiliteringen i ni uker.

Irene følte at hun burde være lykkelig. Aminda hadde overlevd. Men vanskene tok ikke slutt. Det føltes det som om det kom nye hele tiden. Det gjør det fremdeles.

– Aminda har alltid vært en sosial jente. Nå strever hun med det sosiale. Hun orker lite, og må hvile mye. På skolen hadde hun en periode egen seng hun kunne hvile seg i, men riktig og nok tilrettelegging for utfordringene hennes har vist seg vanskelig.

Bruker vogn

Hjemme har vi en vogn vi tar med oss overalt. Den kan hun krype inn i og hvile når hun kjenner det blir for mye. Vi møter motstand på bruk av vogn, det er «stigmatiserende» mener mange. Men ville man bedt en rullestolbruker om å la være å bruke rullestol fordi det er stigmatiserende? Vognen er for Amindas hjerne det en rullestol er for en person med nedsatt førlighet. Når hun kryper opp i den kan hun senke kalesjen på vogna, og skjerme seg selv mot verden utenfor.

Hjerneskaden har gitt henne kronisk utmattelse. Hun har også fått vansker med å kontrollere følelser og atferd og strever med konsentrasjonen.

I begynnelsen sa vi «til høsten blir alt bra igjen». Når ikke det skjedde sa vi «til våren er det sikkert lettere.» Nå er det gått så lang tid at vi har lært oss at ting ikke blir som før igjen. Aminda, slik vi kjente henne før hun ble skadet, kommer ikke tilbake, forteller Irene.

Hun opplever at det er vanskelig for folk å forstå. Aminda ser jo nesten helt lik ut som før.

– Da jeg først hørte at hun var blitt hjerneskadet så jeg for meg mange bilder i hodet av en person som ikke kunne snakke eller gå, og som bare satt og siklet. Men det er ikke sånn. Hjernen kan bli skadet på mange forskjellige måter. Aminda kan både snakke, synge og danse som før. Men likevel er det mye som kanskje aldri blir det samme igjen. Akkurat hvordan og hvor mye skaden vil påvirke henne vet vi ikke før hun er blitt voksen, og hjernen er ferdig utviklet, forteller Irene Ahnéll.

 

Hva er en ervervet hjerneskade?

En ervervet hjerneskade er en skade i hjernen som er skjedd etter fødselen. Skaden kan gi permanente endringer i tanker, følelser og atferd. Ofte kan det være vanskelig å se på mennesker at de har en hjerneskade. Når folk ikke ser eller forstår følgene av en hjerneskade kan dette oppleves som en tilleggsbelastning for dem som er rammet og deres pårørende.

 

Denne artikkelen står på trykk i magasinet Min hjernehelse utgitt av Hjernerådet. Vil du tegne et gratis-abonnement? Send ditt navn og din adresse på epost til peggy@hjerneradet.no

Del artikkel