– Jeg er langt på vei blitt god igjen. Jeg er ikke syk, bare en person med et handikap. Jeg er stor sett selvhjulpen og får til det meste som jeg bestemmer meg for. Det tar bare litt lenger tid, sier Bjørn Bakke som fikk hjerneslag for 17 år siden (Foto: Privat).

Bjørn Bakke fikk hjerneslag i 2004 og ble lam på høyre side. Mens han lå på overvåkningen, sa en sykepleier til han: – Du kan bli nesten helt bra igjen. Men det tar tid, og du må ville det og jobbe for det selv. – Hvor lang tid da? spurte han. Det visste ikke sykepleieren. Bjørn Bakke har fått erfare et det tar laaaaaang tid.

Men han bet seg merke i det sykepleieren hadde sagt. Han kunne altså bli bedre. Han var 54 år. Kanskje ble han 100! Ikke tale om at han skulle sitte i rullestol halve livet.

Først små mål – så større

Han begynte å sette seg mål. Det første var at han skulle løfte glasset til ribba på julaften. Etter hvert ble det nye mål: Å gå igjen, bruke armen, kjøre bil, snekre. Men han måtte kutte ut ski og seiling. Og han som elsket å seile! – Jeg fokuserer heller på alt som fortsatt er mulig. Og det er ganske mye, sier han.

En uke etter slaget drev han gå-øvelser på sykehuset. Benet slepte han etter seg. – Løft beinet, Bakke! sa en sykepleier. Hun hadde studert han og konkluderte med at han faktisk kunne klare å løfte beinet. – Jammen, det er ikke så lett, svarte han. – Nettopp. Derfor må du trene på det, sa hun og gikk videre med et smil. Han la merke til at sykepleierne helt bevisst lot være å hjelpe, slik at pasientene kunne prøve selv. Men når det var åpenbart at noen trengte hjelp, kom de ilende til.

Å klare seg selv

Ut fra dette utviklet Bjørn et mantra: Å klare seg selv. Det fantes ingen bli-bra-pille. Dersom han skulle utføre en bevegelse, måtte han gjøre det selv. – Tilbud om hjelp avslår jeg som regel høflig. Men jeg ber om lov til å be om hjelp hvis det ikke går. Uten unntak er dette tatt imot på den aller beste måte, sier han.

Bjørn gikk igjennom mange erkjennelser. En av dem var at det ikke bare var han som hadde fått slag. Kona hans «hadde også fått slag» og var like berørt, praktisk og følelsesmessig. – Hun måtte prioritere meg framfor seg selv. Etter hvert forsto jeg at jeg hadde en plikt på meg til å bli bedre. I et ekteskap er det en forutsetning at begge bidrar med det de er i stand til. Takket være kona, kom jeg gradvis ut av bobla.

Kona hjalp han også til å bli sosial igjen. Bjørn hadde trukket seg tilbake fra folk. Det var vanskeligere å komme til orde i samtalene. Hun ville ha han med ut en fin sommerdag, ned i byen der folk var. – Du har ingenting å skamme deg over, sa hun. – Da skjønte jeg at dette også var en del av prosessen for å bli bedre igjen, treningen som ligger i å være en del av fellesskapet.

En praktisk «talking stick»

Siden han hadde problem med å henge med i samtaler, innførte de en blyant som «talking stick». Bare den med blyanten, kunne snakke. Blyanten gikk på omgang, inntil Bjørn ikke var tregere i praten enn de andre.

Den første tiden gikk han med krykker og opplevde at alle tok hensyn. Folk så umiddelbart at han hadde et handikap. Da han kastet krykkene, ble det annerledes. De dultet borti han på vanlig måte. Han måtte hoppe unna. – Jeg ble nød til å ta hensyn til andre for å kunne klare meg.

– Jeg er langt på vei god igjen. Jeg er ikke syk, bare en person med et handikap. Jeg får til det meste av det jeg bestemmer meg for. Det tar bare litt lenger tid, skriver Bjørn Bakke i Hjernecella som er medlemsblad for Norsk Forening for Slagrammede. De er medlem av Hjernerådet. Artikkelen er gjengitt med tillatelse.