Knut Engedal fikk Demensforskningsprisen 2019 for livslang innsats for demensgåten. Til venstre: Torbjørn Omland som fikk Hjerteforskningsprisen. Foto: Paal Audestad

Alltid beredt

Da han startet medisinstudiene for et halvt århundre siden, var det verken interesse for, eller særlig kunnskap om demens. Det ville Knut Engedal gjøre noe med.

Innen fem år vil demensgåten være løst, mente den unge legen Knut Engedal for 34 år siden. Han tok dessverre feil. Men hans engasjement har bare økt siden den gang, og han lar seg ikke stoppe. Selv ikke av tittelen pensjonist.

– Jeg trenger ikke så mye søvn, og har alltid stått opp i fem-tiden. Det gjør jeg fortsatt, sier Knut Engedal på avslept bergensmål, og smiler det lune, litt lure smilet som mange, både kolleger, studenter og hans tre barn og åtte barnebarn setter så stor pris på.

Nå er det Knut Engedal selv, som blir satt pris på, når han i år mottar Nasjonalforeningen for folkehelsens demensforskningspris.

– Ble du overrasket over nominasjonen?

– Hehe. Nei, egentlig ikke.

Knut Engedal smiler igjen, og tar en slurk av den doble espressoen han har bestilt.  Han kan virke beskjeden, men de som kjenner ham, vet at det ikke stemmer. Mild og vennlig, ja. Beskjeden? Nei, ikke spesielt.

Motvillig pensjonist

Han blir kalt pioner, nestor, banebryter og relasjonsbygger. At Professor Emeritus Knut Engedal får en pris for sitt livslange arbeid på demensfeltet, er det mange som mener var på høy tid. Merittlisten med forskningsprosjekter, publikasjoner, nyvinninger og nettverk er for lang til å ramses opp. Stikkordet er; imponerende. Knut Engedal kunne hvilt godt på sine laurbær. Men det gjør han ikke.

– For meg har liv og jobb vært ensbetydende, så jeg sliter litt med å finne ut av dette med å bli pensjonist.

– Er det ikke litt deilig å kunne ta det litt mer med ro etter hvert?

– Nei, det tror jeg ikke.

Frihet og disiplin

Så litt historikk; Knut visste helt siden han som speider ble oppslukt av stabilt sideleie, bandasjering, spjelking og livredding, at dette var noe for ham. Han ville bli doktor. Litt for dårlige karakterer gjorde at han måtte utenlands for å studere, og Tyskland passet ham perfekt. – Der var det nesten ingen forelesninger, og mye er opp til deg selv.

– Det krever en viss disiplin?

– Ja, men akkurat det har aldri vært noe problem for meg. Jeg liker frihet, og det å kunne disponere tiden min selv, sier pensjonisten som jobber full dag, og alltid er grytidlig opp ute med bikkja før fem. Å endelig kunne slippe lange bortkastete møter, er en velsignelse for en mann som Knut. Tiden i Tyskland medførte i tillegg til lege-tittel, en kone og livsledsager som ble med tilbake til Norge og Vestlandet.

Geriatri –  tilfeldigvis

Etter syv år som skjærgårdsdoktor i øyriket utenfor Bergen, bærer det inn til Bergen og allmennpraksis. – Det var fint en periode, men ble etterhvert for kjedelig for meg, innrømmer Knut.  Han ville ha jobb i Oslo, og det dukket opp en sykehusjobb, innen geriatri.

– Geriatri var ikke spesielt hot den gang?

– Nei. Og det var ikke noe jeg hadde interessert meg spesielt for, men det var nå den jobben som var ledig, sier Engedal. På den tiden visste han, i likhet med de fleste andre, svært lite om demens.

– Vi snakket jo om senilitet. Og jeg husker at jeg som fastlege, stusset over en dame som kom hver dag, og bare satt på venteværelset. Den gang skjønte jeg ikke hva det var med henne – i dag ville jeg raskt ha forstått at det var demens.

Banebrytende arbeid

At demens i dag har fått mye større fokus, og geriatri og demensforskning en annen status, er det mange som mener Knut Engedal kan ta mye av æren for. Han er Norges første professor i geriatri, og har i dag en lang forskerkarriere bak seg, og et enormt nettverk både nasjonalt og internasjonalt. Han har også veiledet femten PhD studenter, som mange har blitt anerkjente demensforskere.  Å bedre kvaliteten på demensomsorgen, og å øke åpenheten rundt demens, har vært hovedmotivasjonen for Engedals arbeid. Måten forskere, media, politikere og folk flest forholder seg til demens i dag, er en enorm forbedring fra måten man betraktet «senile» på for 30 år siden.

– Hvilke argumenter bruker du for å overbevise unge forskerspirer om at de bør forske på demens?

– At dette er et nytt og veldig spennende felt. Ettersom det ikke er så mange forskere på feltet, vil sjansen for å nå helt til topps, være stor. Og temaet demens vil garantert ikke bli mindre aktuelt med årene.

Læremester og banebryter

Knut Engedal har hatt på seg mange hatter. Forsker. Kliniker. Entrepenør. Nettverksbygger. Samfunnsaktør. Men hvilken av disse rollene trives han best i?

– Jeg liker best å jobbe med mennesker. Ikke nødvendigvis bare direkte med pasienter, men ved å skape et miljø og et nettverk.

– Hvilke egenskaper trengs for å lykkes med det?

– Du må kunne skape entusiasme, være god til å kommunisere, åpne dører – og ikke minst, ikke være redd for å satse. Du kommer ingen vei uten å ta noen sjanser. Min innstilling er at hvis du har en idé du tror på, så «Go for it!».