Musikkopplevelser og et lite juletre på rommet på omsorssenteret, var noe av det som hjalp Berit og familien til å oppleve mye godt sammen med den demensrammede faren og bestefaren, Rolf Borge Johansen. Det kjente fikk han til å stråle. (Foto: privat)


PUBLISERT 12.12.2019

– Pappa sang julesanger lenge etter han hadde mistet språket

Hver jul fikk Berit mulighet til å komme litt nærmere sin demensrammede far igjen. – Han lyste opp av gamle juleminner, sier Berit Bulien Jørgensen.

Berit så hvilke forunderlige muligheter som bodde i tradisjonsrike julesanger, små juletrær og gamle pyntenisser. Det brakte frem minner hos faren hennes, Rolf Borge Johansen, som hadde demens de siste ti årene av sitt liv. Det kjente gjorde at han var tilstede sammen med de andre.

– Pappa husket gamle julesanger lenge etter at han mistet språket, og vi kunne synge dem sammen, sier Berit. Dette var noe av bakgrunnen for at hun og venninnen, Merete Blåka, fikk idéen om å holde julekonserter på omsorgssenteret for sju år siden. Konsertene gav Rolf og de andre beboerne en vakker opplevelse. Og den gav mersmak for sangfuglene.

– Vi har opprettholdt tradisjonen, jeg kommer rett fra julekonsert på et omsorgssenter i dag. Det var så mye følelser i rommet, og en dame danset med rullator! Det var helt nydelig, smiler Berit.

For Berit er det viktig å fortelle at det er mulig å mestre sykdommen på en måte som gjør at man opprettholder mye av livskvaliteten. Selv en som knapt kan gå, kan reise seg og danse med rullatoren.

– Jeg opplevde at jeg fikk uventet mange sjanser til gode opplevelser sammen med pappa, sier Berit.

Mange av disse sjansene kom i julen. Den erfaringen er viktig for Berit å dele, for de fleste som opplever demens i nær familie, kjenner naturlig nok mye på frykten for å miste.

Sjokk og lettelse på samme tid

– I starten var jeg nok ganske redd for denne sykdommen, sier hun.

Berit var 27 år da hun og søsteren merket at faren kunne forsvinne i samtaler. Dessuten begynte han, som hadde jobbet med regnskap i alle år, å surre med økonomien.

– Vi syntes dette var merkelig, men vi skjønte ikke hva det kom av.

Fem år senere kom diagnosen.

– Det var både et sjokk og en lettelse å få diagnosen, sier hun.

Sammen med sjokket, fikk familien en forklaring på det de hadde sett i flere år. Etter hvert flyttet Berit og familien fra Oslo til Arendal hvor faren bodde.

Liste-lykke

– Pappa fikk god hjelp gjennom demenskoordinatoren i kommunen. Men jeg ville at han skulle få bo hjemme så lenge som mulig, og da trengtes det litt ekstra hjelp fra oss rundt, sier Berit.

Hun og søsteren har alltid hatt en åpen prat rundt sykdommen, det var godt å være to om situsajonen. Og de holdt oversikten for faren. De la ting han kunne trenge godt synlig hjemme hos han, og de laget en liste med daglige gjøremål hvor han kunne merke av for det som var gjort den dagen. Slik fikk han hjelp til å holde litt oversikt, selv uten å kunne huske hva han allerede hadde gjort.

– Noen ganger var det gjøremål som ikke var så lett å få ned på listen, da la vi en post-it-lapp på et passende sted. Og pappa skrev “OK” på post-it-lappen, sier Berit. – En dag da jeg kom sto det “OK” rett på postkassen. Posten var i hvert fall hentet den dagen, smiler hun.

– Det å kunne stikke innom og si hei på vei hjem fra jobb, gjorde meg mer tilfreds.

Demenskoordinatoren tipset også om at korte hyppige besøk kunne være vel så verdifulle som lange og mer spredte besøk.

– Og pappa elska å være sammen med barnebarna, han hadde en enorm glede av å se dem!

Gleden var gjensidig, det var stas å besøke bestefar.

– Yngstejenta elsker å synge, så det har hun gjort både i stuer og på rom på disse stedene hvor pappa har bodd. Og så hadde pappa alltid leker på rommet og godteri i skuffen!

Berit avslører at det var hun selv som kjøpte inn godsakene. Like fullt bidro det til at bestefar kunne dele ut, og at det alltid var litt ekstra stas for barna å være på besøk.

Tindrende lys og uforglemmelige julesanger

– I julen kan det selvsagt være trist at det er en i familien som ikke er like til stede som før, men denne tiden gir også mange muligheter! Julen har så mange referanser, sier Berit.

Disse referansene sitter i kroppen, eller dypt nede i hjernestammen for å være mer bokstavelig.

– En gammel tradisjon er noe de kan huske, sier Berit. Hun har gode erfaringer å dele med dem som måtte være i samme situasjonen denne julen. – Ta med et lite juletre, det vekker så mange minner. Og syng julesangene! Pappa sang julesangene lenge etter han hadde mistet språket. Vi tok med de gamle nissene hans til han, og de kjente han igjen. Han elsket dem!

Hver dag i desember åpnet han en konvolutt med et bilde av barnebarna. Det var hans julekalender fra Berit, søsteren og familiene deres. Gleden over å se barna var like stor i starten, som da han ble dårligere. Selv når han måtte ha hjelp til både å huske og åpne kalenderen, lyste den opp desemberdagene.

På julaften kom han alltid hjem til Berit og familien, først for en helaften. Etter hvert krevde det for mye av han, men han fortsatte å komme på julegrøt til lunsj. Helt til den julen da Berit skjønte at dette besøket var mer til glede for henne enn for faren.

– Det ble en kort lunsj, det var for mye for han.

Berit klarte å innse at det ikke føltes like trygt for faren å være borte fra omsorgssenteret hvor han hadde hverdagen sin nå, og hvor han fikk hvile. Så hun kjørte han hjem etter tidenes korteste julelunsj. Han takket høflig for seg og satte seg i bilen. Han elsket å være på vei i bilen! Gleden av det hadde han fremdeles.

– Vi så på alle julelysene på husene vi kjørte forbi på veien, han syntes det var helt magisk! Det kan være vanskelig å ta ting i tempoet til den som er syk. For man vil så gjerne ha dem der! Men klarer du å følge deres rytme, kan du nyte mye juleglede sammen med dem.

Tindrende lys langs veien eller uforglemmelige julesanger.

Del artikkel