Scroll Top

Hans Henrik Løchen Florhaug ble plutselig syk under en rockekonsert. Etter halvannet år oppdaget legene at det skyldtes svulst på hypofysen i hjernen. Det ble en dramatisk sykehistorie og beinhard trening for å komme tilbake. Sammen med sin mor Hanne Løchen fortalte Hans Henrik sin historie under Arendalsuka 2019.  De ble intervjuet av møteleder Siri Lill Mannes t.v.


PUBLISERT 29.8.2019

Som å få en plastpose over hodet

Øyelegen oppdaget at Hans Henrik måtte være feildiagnostisert og sendte han på MR. Det viste seg at han hadde stor hjernesvulst i hypofysen. Da var veien kort til operasjonsbordet.

Men det hele startet på en rockekonsert som Hans Henrik Løchen Florhaug var på – halvannet år før. Som tenåringer flest så han fram til konserten, men opplevde plutselig å kollapse. Synet ble raskt dårligere, og han hørte ikke noe.

-Det var som å få en plastpose over hodet, fortalte han på møtet som Sunnaas Sykehus og Hjernerådet arrangerte under Arendalsuka 2019. Fra rockekonserten ringte han hjem og spurte om foreldene kunne komme og hente han.

Skolegangen ble avbrutt

Dagen etter bar det til fastlegen som tok noen blodprøver, men ikke fant noe galt. Hans Henrik skulle ta det litt med ro, fikk han høre. Etter ferien gav en annen lege ham diagnosen overtrening eller postviral utmattelsessykdom. Han fikk treningsforbud og beskjed om å hvile ofte. Dermed ble det til at han lå mye på rommet sitt akkurat idet skolen skulle begynne igjen etter sommerferien. Han følte seg fullstendig utmattet og måtte prøve å henge med på skolen ved å fokusere på de fagene han likte. Dette var i 2014.

Men formen var ikke god. Han orket lite, var mye kvalm, var trett og hadde hodepine. Men hvile hjalp, og ut over vinteren følte han seg noe bedre. Sommer 2015 ble imidlertid synet hans dårligere, og etter et par måneder ble det bestilt time hos øyelegen. Det var denne legen som fikk mistanke om at Hans Henrik var feildiagnostisert. Øyelegen bestilte undersøkelse med MR. Han var på sporet. Hans Henrik hadde en stor svulst på hypofysen i hjernen og måtte opereres raskt.

Dramatisk vending

Noen timer etter operasjonen mistet han synet helt. En uke senere fikk han også en massiv hjerneblødning. På dette trinnet i fortellingen måtte mor overta, for fra denne tiden husker Hans Henrik ingenting.

-Det hele var ganske dramatisk, fortalte Hanne Løchen. De visste ikke hvordan det ville gå med sønnen og var redd for å miste han. Hans Henrik var kjempedårlig da han kom til Sunnaas sykehus for rehabilitering. Ingen funksjoner var på plass. Han måtte lære alt på nytt. Han kom til Sunnaas i februar 2016 og skulle være der til mai.

Hårete mål

-Jeg satte meg som mål å kunne gå for egen maskin når jeg skulle ut fra Sunnaas. Jeg ville gå uten støtte på vei hjem, fortalte Hans Henrik. Dette målet førte til beinhard trening som kostet stå-på-vilje. Men han klarte det! I mai 2016 gikk han på egne bein ut fra Sunnaas sykehus – han som noen måneder tidligere ikke hadde klart noe selv.

Hans Henrik har nå fullført videregående skole som ble avbrutt pga. sykdommen. Og i høst har han begynt på folkehøgskole med et godt støtteapparat rundt seg. For det trengs fremdeles en rigg av rehabilitering for at Hans Henrik skal ha en best mulig hverdag. Koordineringen av dette står særlig moren hans for.

Tverrfaglig rehabilitering

-Hans Henrik har trengt og vil fortsatt trenge tverrfaglig hjelp i lang tid fremover. Derfor må det til et bredt apparat rundt han, fortalte Hanne Løchen. Takket være Sunnaas møtte de en forberedt bydel i kommunen da de kom hjem fra sykehuset. Folkene her hadde vært på Sunnaas og fått orientering og opplæring i hva Hans Henrik trengte av hjelp.

-Men mange fagfolk må til, og systemet henger ikke sammen, sa Hanne Løchen som er den som i realiteten syr sammen oppleggene rundt sønnen. Før møtet på Arendalsuka hadde hun begynt å skrive opp hvor mange instanser som måtte til rundt sønnen. Hun hadde gitt opp da hun hadde fylt tre ark.

-Det som overrasker meg mest er at fastlege og spesialisthelsetjeneste ikke snakker sammen. Her er det store muligheter for forbedringer til det beste for pasienten, understreket hun.

Del artikkel