Toner fra pianoet sprer seg ut over et rom fylt av nysgjerrige hjerner. Snart skal de få høre om spedbarn som gråter med accent, bevegelseshemmede som får dansefoten tilbake og om livets første metronom. Den nye boken av Are Brean og Geir Olve Skeie handler om alt dette underlige som er musikkens magiske kraft på hjernen.


PUBLISERT 28.1.2019

Et fyrverkeri i hjernen!

Det begynner allerede før fødselen, fosteret hører mors puls og pust som livets første metronom. Forholdet mellom hjernen og musikken er sterkt, virkningsfullt og varer livet ut.

–Kan du gjette hvor mange hjerneceller du har? spør nevrolog Are Brean publikum. Vi er i lokalene til forlaget Cappelen Damm, et stort rom er fylt av folk på svarte klappstoler. De er her for å høre om musikkens kraft på hjernen, og om boken Musikk og hjernen. Den har Brean skrevet sammen med nevrolog og pianist Geir Olve Skeie. Han har akkurat har akkurat tatt publikum med inn i musikkens univers, da han åpnet det hele med å spille piano .

1 00 000 000 000

Det ufattelig store tallet som er fasiten kommer opp på et lerret på veggen. Hundre milliarder. –Eller, det er så mange du har hatt, da, supplerer Brean til latter fra salen. For hjerneceller mister vi hele tiden, og forbindelsene mellom dem endrer seg hele tiden. Det er dette, som kalles nevroplastisitet, som musikken virker så sterkt på. Siden disse endringene i nervebanene pågår hele livet, er også musikkens kraft tilsvarende varig.

Musikk og hjernen – et livslangt forhold

Det begynner i mors liv. Det indre øret utvikles når embryoet er fem uker. Ved uke 22 kan fosteret høre mors pust og puls, det er nesten som om vi kan kalle dette for livets første metronom, eller taktmåler. Spedbarn kjenner igjen musikk eller vers som de har hørt under svangeskapet, og de foretrekker det fremfor nye sanger. Ikke nok med det, de gråter med en accent som er typisk for språket som omgivelsene deres snakker. Franske barn gråter med stigende accent, og tyske med nedadgående!

På voksne ser vi musikkens kraft for eksempel hos mennesker med Parkinsons sykdom. De kan ha problemer med å gå, men klarer å løpe eller danse når de hører rytmiske melodier. Demente som hører barndommens sanger, kan oppleve klare øyeblikk. Områder for musikalsk hukommelse ser ut til å bli spart, selv når sykdom angriper store deler av hjernen. Slik følger musikkens påvirkning på hjernen oss fra vugge til grav.

Musikerhjernen

Så hvis musikken påvirker hjernen så sterkt, hvordan er det med musikerhjernen? spør Skeie fra scenen. Det har blitt gjort eksperimenter som viser at musikere har større hjernebro, altså kraftigere forbindelse mellom de to hjernehalvdelene. I tillegg har de flere nerveceller i hørselsområdet, opplyser pianisten. Før han med et smil og legger til at musikerhjerner er i gjennomsnitt like store som andre hjerner, så man kan jo lure på hva det går på bekostning av.

Forfatterne er også innom det sjeldne syndromet musikerdystoni, som rett og slett kan oppstå når musikere øver så intenst at det blir for mye for hjernen. Den romantiske komponisten Robert Schuman skal etter sigende ha komponert Toccata i C-dur, opus 7 mens han hadde dystoni i høyre langfinger. Skeie serverer publikum en fremføring av stykket etter å ha forklart at det er nokså krevende, men faktisk mulig å spille uten særlig involvering av høyre langfinger.

Publikum lytter, nyter og vet at det som nå foregår inni hodene deres er et fyrverkeri i hjernen der nervebaner kobles sammen. Det er hjernetrening på høyt nivå. Og for ettertiden lagres det hele i et område av hjernen som ser ut til å bli spart til livets siste slutt.

Del artikkel