-Etter hjerneoperasjonene er jeg svært opptatt av hvor plastisk hjernen er. Den kan lære, understreker Kari Croucher. Hun har flyforbud, men har likevel klart å komme seg til bryllup i Sør-Tyskland og til kunstutstilling i Lofoten. 


PUBLISERT 10.11.2018

Ingen trodde hun ville overleve

Kari Croucher solgte de fleste aksjene i firmaet sitt før hun skulle opereres for store utposinger på blodårer i hjernen, aneurismer. Legene visste at det var farlig å operere. Men det var også farlig å la være. I flere uker etter operasjonene lå hun i koma. Ingen trodde hun ville overleve.

Men hun overlevde operasjonene i hjernen. I dag tar alt lenger tid, og hun sliter med hukommelsen, men hun viser samtidig en utrolig evne til å lære igjen. Hun er opptatt av å forandre det hun kan og godta det som ikke kan forandres.

-Et av mine motto er: «Løsningen er proporsjonal med forståelsen av problemet». Jeg er opptatt av å bruke den livskraften og de mulighetene jeg har. Det trigger den naturlige placebo-effekten, tenker jeg. Det er noe med positive holdninger, både de jeg selv har, og de som mennesker rundt meg møter meg med. Det har hjulpet meg veldig, understreker Kari Croucher.

En sterk følelse av trygghet og kjærlighet

-Familie og venner var rundt meg på sykehuset. De ville at jeg skulle leve, og deres positive holdninger nådde inn til meg. Noen venner masserte bena mine, som gav god effekt mot vannansamling i kroppen.  Min 86 år gamle mor som bodde på sykehjem og var svært handikappet, kom i drosje med sukkertøy og blad til meg. Jeg våknet opp fra koma med en sterk følelse av trygghet og kjærlighet, forteller hun.

Hun måtte lære alt på nytt. Men hun våknet glad, og det er hun fortsatt for det meste. Jo, det er utfordringer, og det går i bølger. Hun kjenner på tretthet og fatigue.

– Samtidig er jeg utrolig fascinert av hvor plastisk hjernen vår er, og at deler av den kan overta for deler som er ødelagt. Hjernen kan til dels reparere seg selv, sier Kari. I dag kan hun både gå og prate igjen – med fire klips og en shunt i hjernen, samt syv stent i blodårer inn til hjertet.

En hake i hver sudoku-rute var en seier

Etter hvert kom hun til Lønnås i Bærum og opplevde et fantastisk personale. -De møtte meg på mitt nivå og hadde tro på at jeg skulle bli bedre. Før operasjonen var jeg veldig glad i sudoku. Etterpå klarte jeg jo ikke det, men da jeg greide å sette en hake i hver rute, var jeg strålende fornøyd og fikk mye oppmuntring. Ingen gjorde narr av hakene mine! En medpasient oppmuntret meg og skaffet meg skritteller da jeg begynte å lære å gå igjen. Fysioterapeuten på Lønnås trente ikke bare med meg der på institusjonen, men ble med meg til en kyststi som er rett i nærheten av der jeg bodde. Hun trente meg i nærmiljøet mitt inntil jeg klarte meg selv.

Jeg har fokusert på motivering og selvinnsikt for å ta ansvar for egen helse. Og jeg har lest meg opp på hjernen, og hva vi selv kan bidra med for å gjøre hjernen sterk. I begynnelsen måtte jeg lese en ting 20 ganger, men det gjorde ikke noe. Det er sammenheng mellom kroppen og psyken, mener hun.

Bryllup i Sør-Tyskland og kunstutstilling i Lofoten

På grunn av situasjonen sin har hun flyforbud. Det kan være vanskelig å leve med, men hun finner løsninger. – I Bærum kommune fikk jeg rehabilitering bl.a. med koordineringsøvelser. Det ble utgangspunktet for at jeg etter hvert kunne lære å kjøre bil igjen. Da jeg fikk invitasjon til et bryllup i Sør-Tyskland, satte jeg meg i bilen og kjørte tur-retur, og jeg klarte det! Det var en seier. Jeg sendte mange gode tanker til hjelperne i Bærum som jobbet med koordineringsøvelsene.

En venninne av Kari hadde kunstutstilling i Japan. Dit var det ikke mulig å komme uten å ta fly. Men da venninnen var representert med kunsten sin på Lofoten International Art Festival, øynet hun en mulighet. Hun kjøpte billett til toget og Hurtigruten og tok med seg tandemsykkelen for å sykle det siste stykke fram til festivalen. Og klarte det!

-Alt tar mer tid. Jeg sliter med hukommelsen. Men fra tidligere arbeidsliv har jeg lært meg at traumer ikke må få ødelegge. Nøkkelen er gode venner, selvinnsikt, å være villig til å forandre det jeg kan, og å godta det som ikke kan forandres, sier Kari Croucher.

Del artikkel