Bildet som er i bakgrunnen av Ingeborg Senneset her, er et bilde hun liker godt. Her er hun tilbake på et sted der hun kunne mistet livet, men hun ble revet tilbake til virkeligheten av et ganske alminnelig spørsmål.


PUBLISERT 24.10.2018

Ut av anoreksiens favntak

En tyggis-klyse stoppet Ingeborg Senneset da hun var nær ved å ta selvmord. I dag forteller hun åpent om hvordan hun kom seg ut av anoreksien. Hennes viktigste råd til mennesker som henvender seg til henne, er å snakke med fagpersoner for å få hjelp, dessuten prate godt med mennesker som de kjenner, og som kan støtte.

Veien for henne har vært lang. Over ti år med nederlag. Tre år som innlagt pasient. –Jeg opplevde meg selv som en taper og følte at jeg ikke var verdifull, fortalte hun til publikum og fagfolk på et møte i Forskningsparken 23. oktober. –Men jeg ville at løsningen skulle være noe annet enn å dø eller gå på NAV. Jeg kunne jo bli ufør, det sa folk til meg. Men jeg ville ikke være en som andre måtte ta seg av hele tiden. Jeg ville jobbe. Jeg ville bidra! Heldigvis var det fagpersoner som hjalp meg med det.

Gjennom aviskronikker og sosiale medier etablerte Ingeborg Senneset seg som samfunnsdebattant, og i dag er hun journalist i Aftenposten der hun skriver om alt fra farmasi, til ytringsfrihet og antisemittisme, som hun sier. Hun har vært med i en rekke TV- og radioprogram og skrevet boken Anorektisk på Cappelen Damm. Boken er i stor grad basert på dagboknotater fra tiden hun var innlagt på psykiatrisk avdeling.

Sykdommen mener hun startet da hun var 7-8 år gammel. Som barn ble hun utsatt for den del ting barn ikke skal utsettes for. Hun var derfor en sårbar unge. Hun bråket og fikk reaksjon på det som selvsagt ikke var positiv. Ideen om anoreksi fant hun i en bok. Å sulte seg var effektivt for å få oppmerksomhet.

Ingen leger knekker koden på 30 minutter

Først etter mange år tok hun mot til seg og snakket med en psykolog. Dette var første gangen hun åpnet seg for noen om anoreksien, og det var også hennes første møte med helsevesenet. Derfor ble skuffelsen stor da psykologen sa at hun fikk begynne med å spise fire brødskiver om dagen. Ja, men det var jo det som var problemet.

–Det forundrer meg hvis psykologer eller leger kan klare å knekke et menneskes kode i løpet av 30 minutter, sa Ingeborg Senneset. –Anoreksi har lenge blitt betraktet som en fjortis-sykdom eller prinsesse-sykdom. Man blir møtt med «Du må skjerpe deg»-holdninger. Det er viktig at voksne lærer å kjenne tegnene på tidlig sykdom og reagerer klokt på dem. Heldigvis er kunnskapen bedre i dag enn da jeg var barn og ung.

Men hvordan kom hun seg ut av anoreksien? Hun ønsket det, men hun visste ikke hvordan. Det visste visst ikke andre heller.

Man må bygge på det friske i et menneske

– Jeg ville gjerne være en flink pasient. Derfor fulgte jeg de skjemaene som ble satt opp for meg om hvordan jeg skulle spise, når stå opp, når legge meg, hvordan trene osv. Men egentlig var jo dette også tvangsmessig og i tilsvarende spor som det anoreksien er preget av. Jeg startet en blogg, mest for å fortelle hvordan det er på innsiden av et psykiatrisk sykehus. Men da følte jeg at jeg bidro med informasjon og med noe av verdi.

I tillegg møtte jeg fagpersoner som var opptatt av det friske i meg som kunne forsterkes. Jeg husker godt møtet med en ny psykiater. Jeg ble tilbudt en stol med armlener. Men der ville jeg ikke sette meg. Jeg var redd for å sitte fast og ikke klare å reise meg og komme ut av stolen. I min forståelse av meg selv var jeg nemlig veldig stor. I stedet for å gjøre et problem av dette, sa psykiateren: Du kan jo få en puff. Han fant en annen løsning. Han snakket til meg om hva jeg ville, hva jeg var opptatt av. Og så bygget han videre på dette.

Jeg jobbet også med kroppen min, det skjedde sammen med en sykepleier, for man må bygge opp kroppen også. Det går ikke an å slutte med anoreksi og samtidig ha en anorektisk kropp. Jeg er full av lovord over de som jobbet med meg, og jeg ønsker å oppmuntre de som arbeider i psykiatrien og viser slik tålmodighet og utholdenhet med andre mennesker.

Alvorlig situasjon – avbrutt av et alminnelig spørsmål

Men hvor kommer tyggis-klysen inn? Ingeborg Senneset viste et bilde som er tatt av henne på et spesielt sted, på et bad på en institusjon der hun har vært. Bildet er tatt et par år etter opplevelsen som hun hadde her. Da var hun svært syk og hadde bestemt seg for å gjøre slutt på livet. Til venstre utenfor bildekanten er det et vindu og utenfor der går det rett ned noen meter til en steintrapp. Der hadde Ingeborg sittet den aktuelle dagen noen timer før. Da hadde hun lagt merke til en stor tyggis som lå i trappen. –Hva om jeg får tyggis i håret? tenkte hun. Akkurat som det skulle gjøre noe at hun fikk tyggis i håret som det siste i livet.

Om hun sto der noen sekunder eller minutter eller lenger, vet hun ikke. Da banket en person på døren og spurte: Er du ferdig snart? Ingeborg svarte JA og gikk ut.

-Så lite spektakulært kan det være å bli revet ut av en slik situasjon. Jeg tenkte vel at jeg kunne utsette selvmordet til dagen etter. Men det var over. Siden har det vært mange vendepunkt. Noen små. Noen større. Det betydde for eksempel mye for meg at broren min skulle få en baby, og at han hadde tillit til meg og lot meg holde barnet, jeg som trodde at jeg ville skade et barn!

Det viktige er å fokusere på det friske i et menneske, det som det kan bygges videre på, selv om man ikke skal skygge unna problemene som må snakkes om, understreket hun.

Møtet i Forskningsparken på Blindern i Oslo med bl.a. Ingeborg Senneset  var arrangert av Hjernerådet og Nansen Neuroscience Network i samarbeid med Lundbeck og Janssen. Temaet for møtet var «Psykisk helse og depresjoner – hvordan møter vi dette?»

Ingeborg Senneset er på Facebook, @anorektiskbok.

Del artikkel