Hvordan hjelper vi mennesker som trenger psykiatrisk behandling, men ikke vil ha hjelp? Dette var spørsmålet som innlederne prøvde å belyse. Fra venstre Petter Andreas Ringen, Ellen Eriksen, Jon Johnsen og konferansier Dawn Peleikis. Pall Matthiasson fra Island var ikke til stede da bildet ble tatt.


PUBLISERT 02.05.2018

Psykiatrien må skape gode møter mellom pasient og behandler

– Gjør som Island. Avskaff fysiske remmer og maktmisbruk i psykiatrien.  Vær modige, gå for endringer, oppfordret direktøren ved Landshospitalet i Reykjavik, Pall Matthiasson.
– Hvorfor skal det være så mange vedtak i forbindelse med psykisk sykdom? Kirurger har det ikke slik når de skal hjelpe, sa avdelingsoverlege på Blakstad sykehus, Jon Johnsen.
– Pårørende opplever psykiatrien som lukkede dører. Vi ønsker oss åpne dører, og at helsevesenet er en ressurs for oss, sa Ellen Eriksen fra Pårørendesenteret i Oslo.

Uttalelsene over er hentet fra et møte som Hjernerådet og Nansen Neuroscience Network nylig arrangerte på Forskningsparken i Oslo. «Hvordan hjelper vi mennesker som trenger psykiatrisk behandling, men som ikke ønsker det?» var temaet som var satt opp. Dette engasjerte mange. I salen satt både fagfolk og pårørende som delte av sine erfaringer og kom med dype spørsmål fra selvopplevde situasjoner.

Island var tidlig ute

– På Island avskaffet man tvangsmisbruk med remmer svært tidlig, allerede på 1920-1930-tallet, fortalte Pall Matthiasson til en lydhør forsamling. – Dette skyldtes en framsynt overlege, som heller ville bruke pengene på å ansette folk som kunne ta seg av pasientene. På Island legger vi vekt på å stole på pasientene. Det er mulig dette er lettere i et lite land. Men det innebærer også noe risiko. Personellet må læres opp til å roe pasienter. Dette gjør vi bl.a. ved holdeteknikker og bruk av team, men det kreves både kraft og fokus for å holde en person i f.eks. 15 – 20 minutter.

Matthiasson henviste til menneskerettighetene for sin skepsis til bruk av remmer og liknende fysisk maktmisbruk. – Vi må lytte til dem vi skal hjelpe, sa han og mente at psykiatrien på Island oppnådde bedre resultater på denne måten.

Vanskelige pasienthistorier

Avdelingsoverlege ved Akuttpsykiatrisk enhet på Blakstad Sykehus, Jon Johnsen fortalte fra en psykiaters hverdag og kom med en rystende pasienthistorie. I store trekk dreide den seg om en ung pasient som kom inn med paranoide forestillinger, voldsom uro, og aggressiv og utagerende oppførsel. Vedkommende hadde truet andre. Det var vanskelig å få pasienten i tale. Først etter noen dager lyktes det legen å få til en samtale. I prosessen oppdaget de at vedkommende hadde noen stygge sår som trengte rask behandling. Men det måtte vedtak til for å få til den hjelpen som trengtes. Det ble mange vedtak, prøving av vedtakene i kontrollkomite flere ganger og nye vedtak. Først over en måned etter innleggelsen fikk de gitt pasienten hjelp. Til slutt ble det likevel amputasjon og innleggelse i institusjon med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Kanskje kunne dette vært unngått.

– Hvorfor skal retningslinjene være så forskjellig for psykiatere og somatikere når man bare vil gi hjelp, spurte Jon Johnsen. Kirurgen som de til slutt fikk pasienten til, trengte ikke noe vedtak for å behandle.

– Men kunne dere ikke bare vise til fare for liv og helse, spurte fagfolk i salen.

– Det er ikke så enkelt. Komiteene som skal vurdere og godkjenne vedtak, vurderer ulikt. Det er ikke alltid det godtas at det er snakk om liv og helse, svarte Johnsen. Han ønsket at det hadde sittet politikere i salen for å høre hvilke daglige utfordringer psykiaterne har.

Pårørende ønsker seg åpne dører

– Vi pårørende føler ofte at psykiatrien stenger oss ute. Det er slitsomt, og ingen tjener på det, framholdt Ellen Eriksen fra Pårørendesenteret i Oslo og Landsforeningen for pårørende inne psykisk helse (LPP). – Det er ofte dårlige erfaringer som gjør at en pasient ikke ønsker hjelp. Mange har opplevd ikke å bli hørt. Ulike medisiner kan for eksempel virke mot hverandre og oppå hverandre. Det kan være for tidlige utskrivninger, og da er det de pårørende som må ta imot. Dette kan være pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Psykiatrien må legger mer vekt på hva som er målet med og resultatet av behandlingen.

– Systemet opprettholder nesten stigma både på pasienter og pårørende, mente hun og siterte Tove Gundersen, generalsekretæren i Rådet for psykisk helse: «Kanskje er vi på vei bort fra fremstillingen om at problemet ligger utelukkende i den syke, og det er lite vi andre kan gjøre. For slik opprettholdes avstanden til de psykisk syke i samfunnet. De psykisk syke blir «de andre», og samfunnet kan friskmeldes.»

Gode møter mellom pasient og behandler

Petter Andreas Ringen, avdelingsoverlege ved Psykisk helsevern for voksne ved Oslo Universitetssykehus syntes det var interessant at Hjernerådet var en av arrangørene for møtet.

– Hjernen og et menneskesinn er kanskje det mest komplekse fenomenet vi kjenner i naturen. Forstyrrelser i menneskets eksistensielle og relasjonelle fungering er selvstendig årsaksfaktorer for sykdom. Tilgjengelige biologiske tilnærminger er ikke tilstrekkelig verken for forståelse, forebygging eller behandling, understreket han.

Han viste bl.a. til schizofreni som både er en utviklingsforstyrrelse, endringer i mange hjernefunksjoner og endringer i flere deler av kroppen.

Ringen mente at samfunnet gir psykiatrien et dobbelt budskap. Det lager store dilemmaer. – På den ene siden kreves respekt for autonomi og fravær av maktmisbruk. På den annen side kreves trygg og effektiv ivaretakelse av personer med potensiale for farlige handlinger. Det gir økende bruk av dom til tvungen psykisk helsevern, understreket han og framholdt følgende:

– Utgangspunktet for all helsehjelp er å finne vedkommende der vedkommende er. Relasjonen mellom pasient og behandler er og blir sentral. Det dreier seg om å lage gode møter, også når det stormer.

Møtet i Forskningsparken ble arrangert i samarbeid med Janssen, Luncbeck og Otsuka.

Del artikkel